Dermed står mange uten behandling.

Kriteriene for å få diagnosene anoreksi og bulimi er for strenge, advarer professor i psykologi Jan Rosenvinge ved Universitetet i Tromsø. Ifølge statistikken har 50.000 norske kvinner mellom 15 og 45 år spiseforstyrrelser. Men det virkelige tallet er langt høyere, mener professoren – og får støtte fra internasjonale eksperter. Rosenvinge har gjennomført flere befolkningsundersøkelser om spiseforstyrrelser.

Er et problem

– Veldig mange av de syke har andre trekk enn de som står nevnt i diagnosekriteriene. De har dermed en annen form for spiseforstyrrelser, men ikke nødvendigvis en lettere form, sier Rosenvinge.

Dette er kriteriene for å få diagnosene:

- En som har bulimi, spiser store mengder mat på kort tid og kaster opp etterpå. Dette må ha skjedd minst to ganger i uken de siste tre månedene for å få diagnosen.

- En som har anoreksi, har en BMI-verdi (body mass index, kroppsmasseindeks) på 17,5 eller lavere, eller har mistet 15 prosent av normalvekten.

- Hvis du kaster opp bare én gang i uken, har du altså ikke bulimi. Og har du en BMI på 18, faller du utenfor anoreksidiagnosen, selv om du har kroppsmisnøye og driver uvettig slanking. Det er et problem, fastslår Rosenvinge.

Har du ikke en diagnose, har du heller ikke rett til behandling, fordi sykehuset får penger for å behandle pasienter ut fra hvilken diagnose de har.

– En diagnose utløser rettigheter både for sykehusene og for pasienten, påpeker Rosenvinge.

Vet ikke nok

En del av de som er syke på «feil» måte, får likevel hjelp. Studier viser at mellom 10 og 30 prosent av dem som får behandling for spiseforstyrrelser i Norge i dag, ikke har diagnosen.

– Dette tallet viser at det finnes mange kvinner som er så syke at de burde hatt diagnosen, mener Rosenvinge. En del av dem blir stoppet hos fastlegen, som gir dem beskjed om at de ikke har spisevegring fordi de ikke oppfyller kriteriene.

– Mange fastleger har ikke nok kunnskap, og derfor kommer mange for sent inn i behandlingsapparatet, sier Rosenvinge.

Kan bli endret

Rask behandling er svært viktig for å bli frisk. Men normalt tar det fire til seks år før personer med spiseforstyrrelser kommer til behandling. Det skyldes både at det er knyttet mye skam til denne lidelsen og at den er lett å holde skjult en stund for pårørende, forklarer Rosenvinge.

– Når noen brekker beinet, skjønner du med én gang at vedkommende trenger hjelp, mens anoreksi er innvevd i levemåte og tenkemåte.

– Dessuten er det vanskelig for helsevesenet å ta tak i dem som ikke vil ta imot hjelp, påpeker han.

Fagmiljøer i Europa jobber nå med å sette nye kriterier for diagnosene anoreksi og bulimi. Men de møter motbør fra amerikanerne. Diagnosekriteriene som brukes i dag, er laget av den amerikanske psykiaterforeningen.

– I USA ligger det veldig mye penger i dette, og forsikringsbransjen er svært opptatt av disse kriteriene. Det må være internasjonal enighet om hva som skal til for å få en diagnose, ellers gir det liten mening, sier Rosenvinge. (ANB)