DEBATT: I lokalavisen tirsdag angripes jeg fra tre ulike hold for uttalelser jeg kom med i et møte hvor to av disse dokumenterbart ikke var til stede – og hvor den siste heller ikke kunne være det. Angrepene fortjener et tilsvar.

Kostnadene til sosialhjelp i Stjørdal kommune har gått dramatisk opp de siste 2 årene, og sammenfaller i tidsrom med sammenslåingen av NAV i Værnesregionen. Situasjonen per nå er at kostnadsutviklingen er av en karakter som det ikke finnes maken til i kommunen, og hvor det heller ikke finnes sammenlignbare tilfeller nasjonalt. Mens budsjettet for området er på nivå med det som var de faktiske sosialhjelpsutbetalingene i perioden 2007-2014, så har utgiftene siden den gang skutt i været. Ingen har forutsett en slik eksplosiv økning: Ikke rådmannen i sitt budsjettframlegg, ikke posisjonen i sitt budsjettvedtak, og ikke opposisjonen i noen av sine alternative budsjettforslag (for å ha sagt det).

Det er det også gode grunner til: Kostnadene har fra 2015 til 2016 gått opp med 40%. Ingen befolkningsvekst eller endringer i demografi, ledighetstall eller boligpriser understøtter en slik voldsom økning. Ledighetsutviklingen ser ganske god ut for kommunen, og vi vokser i innbyggertall med 2% i året. Hvis prognosene for 2017 slår til så har vi fra det ene året allikevel gått fra 12 millioner til mer enn 25 millioner kroner i utgifter. Vi hadde ikke gjort jobben vår om vi ikke hadde stilt spørsmål om dette kan skyldes den sammenfallende sammenslåingen av NAV-kontorene i Værnesregionen, og herunder også fulgt nåværende tjenesteleders oppfordring om å undersøke dette nærmere.

Men flere spørsmål må følge, for hovedfokus må uansett og allikevel rettes mot tiltak. Hvorfor har vi hatt flotte kommunale sosialboliger stående tomme på Skatval, mens vi i stedet betaler dyrt for leie av bolig på det private markedet til bosatte flyktninger og sosialhjelpsmottakere i sentrum? Hvorfor har vi undervurdert kostnadene til sosialhjelp når vi har fordelt statstilskudd for bosetting av flyktninger på de ulike områdene innen kommunen – og hvilke omfordelinger bør vi gjøre på denne bakgrunn? Fullfinansierer staten virkelig bosettingskostnadene slik vi er blitt fortalt, eller må vi vurdere bosettingstallet på nytt? Trenger alle sosialhjelpsmottagere å bo i sentrum, eller kan vi finne billigere husvære andre steder i kommunen? Kan det her være billigere også å betale for transportopplæring og framkomstmidler om det skulle være utfordringen? Kan Hegra, Lånke og Skatval være usentralt, når Høylandet bosetter flyktninger? Skal vi sette en makssats for bokostnader? Er det riktig at man ved mottak av sosialhjelp kan komme bedre ut enn om man har en lavt lønnet deltidsjobb? Skal vi sette ned stønadssatsene? Finnes det tilleggsytelser som virker i samme retning og som vi bør se på? Stiller vi nok vilkår til ungdom som mottar sosialhjelp gjennom aktivitetsplikten? I hvilket og i tilstrekkelig omfang? Stiller kommunen selv opp med nok arbeidsplasser som kan tilbys disse i egen organisasjon? Finnes det andre som kan bidra mer? Behøver det å være en fullverdig jobb man går til, eller henter man også erfaringer fra kommuner som praktiserer ren oppmøteplikt? Trenger vi å begrense vilkårene til de under 30 år? Har vi organisert oss feil?

Prognosene peker nå mot 11 millioner i merforbruk ut over budsjett. For å illustrere størrelsen på dette tallet så er det altså det dobbelte av det man anslo det var mulig å spare på å legge ned 3 grendeskoler i kommunen. Det representerer nesten kapitalkostnadene til en ny Halsen Barneskole og en ny svømmehall i kommunen - samtidig. Dette er kostnader som ikke ligger i noe budsjett i dag. Det er på denne bakgrunn jeg understreker alvoret og varsler at vi må være forberedt på å ta de konsekvenser som kostnadstiltak måtte medføre - også om disse skulle være ubehagelige.

Området er kommunens ansvar – og vi må ta ansvar. Sammen med rådmannen og tjenesten selv så tar jeg gjerne det ansvaret.

Det er kanskje ikke populært. Men det er nødvendig.

Mvh Ivar Vigdenes

Ordfører i Stjørdal kommune (Sp)