22. mai 1957 landet en ni år gammel jente, tynn, blek og engstelig, på Værnes. Hun var langt hjemmefra, hun snakket ikke norsk, og bare noen få uker tidligere hadde hun rømt fra Øst-Tyskland til vesten sammen med mamma og storebror Detlef.

Hun var flyktning – kort og godt.

Nå har hun tatt på seg barnets briller igjen. HUn har skrevet bok om det å være flyktning, om det å møte det ukjente, komme til et fremmed land, lære et nytt språk, bo hos fremmede mennesker - alt sett nedenfra, med barnets øyne.

Stormkast

– Hvorfor bok? For det første på grunn av takknemlighet til Astrid og Johan P. Øyan, og til alle andre som tok mot tyske barn i årene etter krigen. De tilhørte tross alt den nasjonen som noen år tidligere hadde vært her som okkupant, sier Hannelore Selbekk.

Hun tenker også på hvordan verdenspolitikkens stormkast påvirker livet til en liten familie. To ganger måtte mor flykte. Først fra hjembyen i Schlesien, seks måneder på vei med et barn i magen, for å komme unna Den røde hær. Senere fra øst til vest med bestemor og to små barn.

– Det tar tid å bygge opp en helt ny tilværelse. Du verden, så tålmodige de må være, mange av flyktningene som kommer hit ...

Et lykketreff

For vesle Hannelore viste Norge seg å være et lykketreff. Hun skulle være her noen sommermåneder. Det gikk fire år før hun reiste tilbake.

Her gikk hun på skole, her fikk hun venner, her møtte hun kjærligheten – og her fikk hun bo hos «tante og onkel», som hun fortsatt omtaler dem – Astrid og Johan P. Øyan.

«Onkel»

Johan ble den pappaen hun selv ikke hadde. Foreldrene ble skilt mens Hannelore var spedbarn. «Onkel» var så trygg og god, en samtalepartner og veileder som hun kunne snakke med om det meste.

Under krigen tilbrakte han et år som fange i et tysk tukthus. Likevel valgte han å ta et tysk barn, et barn fra den brutale okkupasjonsmakten, inn i huset sitt

Hvorfor? Hannelore spurte, og hun fikk svar.

– For å vise at vi har tilgitt, forklarte den tidligere tukthusfangen.

Fire år

For unge Hannelore ble livet i Stjørdal et eventyr.

– Åh, det var så godt å være her! Jeg hadde det så bra. Ikke materielt, først og fremst, men på alle måter. Her fikk jeg være med på så mye, her fikk jeg utvidet horisonten min. Venner, Husbymyra, skole, og lærer Kvaal, som var utrolig flink til å fortelle. Jeg svelget alt!

Men etter fire år ønsket mor Charlotte at hun skulle komme hjem til Tyskland.

– Jeg skjønner hvordan det er å komme som flyktningbarn til Norge, slå rot her – og så oppleve å bli sendt ut igjen, sier hun.

Hannelore var 14 år da hun dro tilbake til Tyskland. Men etter fire nye år var hun tilbake på sommerbesøk. Her møtte hun igjen barndomskjæresten Kjell – og etter enda noen år giftet de seg og slo seg ned som lærere i Meråker.

«Sommerbarn»

Hannelore Selbekk fylte nylig 70. I boken «Sommerbarn» forteller hun om opplevelsene som barn og ungdom.

Hun har arbeidet med prosjektet i mange år, gjort research, sjekket opplysninger. Hun er også glad for god hjelp fra Stjørdal historielag og lederen Kjell Erik Pettersson.

– Har det vært vanskelig for deg å skrive «Sommerbarn»?

– Jeg har holdt på med den lenge. Det var godt å få det ut!