Marianne Zeiner Aarstrand, leder i Malvik historielag, går ut til stolpen på berget utenfor Vikhammerløkka. Stolpen er over 60 fot høy og ble satt opp våren 1916 etter initiativ av ingeniør Weidemann fra Trondhjems Mekaniske Verksted.

Dette er ett av fire merker som ble brukt for å måle hastigheten til skip. Det andre i siktelinja står nedenfor Malvikvegen ved Autosenteret Vikhammer.

En nautisk mil, eller 1.852 meter, lenger øst går den andre siktelinja fra Haugberget og opp til et merke ved Malvik kirke. I sin tid var de malt hvit og svart.

Testet farten

– Malvikmila ble satt opp for å teste fart på nybygde båter ved verkstedet, siden har også Trønderverftet og Fosen brukt strekningen som fartsmål. Dette kom indirekte i stand etter ønske fra forsikringsselskapene. I 1864 ble Det Norske Veritas i den forbindelse opprettet. Veritas’ hovedoppgave var å skjøtte forsikringsselskapenes interesser. Sikkerheten ved båtene som ble bygget var viktig: Skrogene og spantenes beskaffenhet, manøvreringsdyktighet og hvordan maskinene fungerte ble viktig å kartlegge før de ble sendt til kjøper. Fartskontroll og kullforbruk var Veritas mindre opptatt av, men nettopp på disse sistnevnte områdene oppsto ofte uenighet og klager. Her kunne mye penger gå tapt i saksomkostninger. Derfor leide en del rederier egne besiktigelsesmenn for å kontrollere kullforbruk og fart, forteller Aarstrand.

Hun mener at Malvikmila er kulturminner og er en stor del av historien i Malvik.

– Vi som er vokst opp her har sett båtene som kjørte frem og tilbake. Dette var en trafikk som pågikk helt frem til 1993 da Trønderverftet ble lagt ned. Tidligere var den så viktig at musikkorpset hadde Malvikmila på programmet, hvor de gikk ei hel mil til ære for Malvikmila, forteller historielagslederen.

Må renoveres

Hun har lagt merke til at Malvik kommune er på leting etter penger for å renovere mastene.

– Vi har sett at de ikke er i god stand og jeg synes at det er for gæli. Masta på Vikhammerløkka er såpass opprustet. Og vi har fått henvendelser av folk som mener at dette er et kulturminne som bør repareres, men vi var ikke klar over at fundamentet var i så dårlig forfatning at kommunen vurdere å ta ned masta, sier Aastrand.

30. september hadde historielaget en vandring hvor de så på stolpene, og Aastrand fortalte om historien om Malvikmila.

– Tror du folk er klar over hva disse merkene er til for?

– Nei, det tror jeg ikke. Jeg er vokst opp i Revdalen og hadde fri utsikt til båtene som brukte Malvikmila, men de fleste har ikke noe forhold til dette. Tidligere var det var båter fra Trønderverftet og andre verft som krysset frem og tilbake på strekningen, sier hun.

Saken fortsetter under bildet.

De fire mastene i Malvikmila ble brukt til å måle farten på skipene i Trondheimsfjorden. Foto: Richard Bakken

Eneste i sitt slag

Aarstrand forteller at det var ingeniør Weidemanns far som fikk anlagt den såkalte "Trollamil" på 1870-tallet.

Men den var ikke av samme type som ble brukt i utlandet. Det nærmeste stedet å måle hastigheten for skip var i Horten.

– Den lå mellom Brattøra og Trolla. Det ene endepunkt ble peilet mellom Vår Frue kirkes tårn og Domkirkens. Det andre en husvegg i Trolla Brug. Dette løpet var 2 ½ kvartmil (nautiske mil) og hadde mange mangler. Det var variable strøm- og dybdeforhold og tilløpet inne ved Ladehammeren var så kort at det var vanskelig å komme opp i jevn fart før de kom opp i måledistansen. Den lå dessuten midt i dampskipstrafikken, men fungerte noen tiår fram til 1916 og Malvikmila var på plass, sier Aarstrand.

Fra Hell til Lade

Båtene som målte farten holdt en kurs fra Billedholmen på Hell og mot den ytterste spissen av Ladehammeren.

Aarstrand viser frem en kopi av panteboka på eiendommen til gårdbruker Nils Vikhammer.

"Undertegnede gaardbruker Nils Vikhammer samtykker herved i at komiteen for fartsløp i Trondhjem lar opsette 2 stenger paa min eiendom Vikhammer ved Malvik, den ene ute paa Vikhammerspynten, den anden oppe hovedveien gjennem min eiendom mot betaling en gang for alle av kr 25,- fem og tyve kroner. Disse stænger forpligter jeg mig til at la bli staaende urørt og sigtelinjen skal ikke hindres saalenge intereserede i fartsløpet skulle ønske det. Disse tillates likeledes ret til adkomst til stengene for reparation, maling m.v. Jeg er enig i at kontrakt herav tinglyses, utgifterne herved blir at utrede av ovennevnte komité. Malvik den 18-1-1916 Nils Vikhammer".

– Dette viser hvor alvorlig og viktig de mente at disse merkene var, sie Aarstrand.

Reddet i 2003

Nå er hun opptatt av at kulturminnet blir tatt vare på.

– Sjømerket nede på Vikhammerløkka ble etter en fantastisk innsats reddet fra å falle av Peder Emstad i 2003. Den gangen kunne vi i Malvik-Bladet lese at kulturetaten mente sikring av sjømerket var teknisk etats ansvar, mens teknisk hevdet at motsatt var tilfellet. Disse mastene kan etter vår mening ikke sees hver for seg, for de utgjør en enhet. De andre merkene trenger også en oppgradering, da særlig merket oppe ved fylkesvegen ved Vikhammer, hvor man trenger en ny firkantet plate, sier hun med et håp om at disse kulturminnene blir tatt vare på for de kommende generasjoner.