Jo da, han er sønn av sin far, den tidligere ubestridte cajun- og zydecomesteren Clifton Chenier. Etter Cliftons død har sønnen satt seg som mål å holde familieæren og –tradisjonen vedlike. Så han har like godt overtatt bandet som Clifton reiste rundt i sørstatene med, og drev folk til det danseglade vanvidd. Sønnen deltok også i gruppa, som fortsatt heter Red Hot Louisiana Band. Her spilte Clayton saksofon, men overtok trekkspilljobben etter at Clifton ble sjuk. Til slutt la gammel’n inn årene for godt, og dermed oppsto det nye begrepet innen den kanskje mest humørsmittende og rytmerike musikken på kloden: ”C.J. Chenier and His Red Hot Louisiana Band”.

SCOOP

– Vi ville ikke hatt mulighet til å hente hit Clayton og bandet hans for egen regning. Men de er hyra til Danmark dagen i forvegen, og et spleiselag tar vi oss råd til. For dette unner jeg virkelig alle musikk-elskende stjørdalinger og andre å oppleve, sier Kjell Inge Brovoll, koordinator for ”Blues In Hell”, Stjørdals nye bluesfestival.

– Hva kan du si om musikkstilen?

– Zydeco og cajun er partymusikk. Og skikkelig dansbart. I Louisiana er dette folkets dansemusikk, med trekkspill i front og en frodig rytmejungel bak. I Magic Mirror-teltet på Hell vil det svinge noe vanvittig når disse folka setter i gang. C.J.s karriere fikk et skikkelig løft da Paul Simon brukte ham på sitt ”The Rhythm of the Saints”-album, og tok ham med på turné samme år. I 1994 fikk C.J. kontrakt med Alligator Records, og platen ”Too Much Fun” ble året etter kåret til ”Årets beste Zydeco-plate” av magasinet Living Blues. I 2001 spilte bandet foran seksti tusen elleville publikummere under Chicago Blues Festival, og den neste platen, ”The Big Squeeze” ble også kåret til årets beste Zydeco-plate av AFIM Indie Award. Seksti tusen kommer helt sikkert ikke til Hell, men i en rettferdig verden burde det gått an, sier Brovoll med et glis.