Den viktigste årsaken til av operaen fortsatt lever og at den fortsatt har evnen til å ta oss mot nye høyder er definitivt operaskolen. De kom inn i operaen for en del år tilbake, og i tillegg til at de har blitt flere, har de tatt store skritt i retning av profesjonalitet. Jobben som gjøres med disse unge sangtalentene fra distriktet gir operaen en ekstra dimensjon. I amatørrollen Gjertrud finner vi Therese Khachik, som etter fem år i operaskolen nå får sjansen i en solistrolle i Olav Engelbrektsson. Sånn skal det være, sånn har det vært tidligere og sånn vil det forhåpentligvis bli i fremtiden. Operakoret oser også av kvalitet og kontinuitet. Livet i borggården er levende og ekte, og det lyser spillglede av de som er med. Koret klinger bedre enn noen gang.

Årets store profil er utvilsomt Trond Halstein Moe som er tilbake i rollen som erkebiskop Olav Engelbrektsson. Han gestalter rollen med bravur, for sjuende gang. Mens vi i fjor opplevde Ketil Hugaas som følelsestynget erkebiskop, opplever vi i år en mer selvsikker og pompøs utgave. Stolt og selvsikker er han også i det hatske møte med Fru Inger av Austråt. Hun spilles i år av Nina Gravrok fra Narvik. Hun har mastergrad i opera fra Kunsthøgskolen i Oslo, og har hatt flere store roller i inn - og utland. Hun skaper en troverdig tolkning av landets mektigste kvinne og rasende mor. Det snerrende ordskiftet mellom Fru Inger og Olav Engelbrektsson blir dessverre mer vendt bort fra publikum i år. Dette gjør at litt av intensiteten i den dramatiske scenen faller, men for all del, Nina Gravrok gjør jobben.

Selve anslaget til maktkampen er Fru Ingers ankomst til Steinvikholmen. Nyvinningen i fjorårets ankomstscene, båten til Fru Inger, er videreført også i år. Scenen som i fjor ble for spinkel i forhold til en kvinne av Fru Ingers kaliber, er i år kraftig forbedret. Dette skyldes bedre lyssetting av scenen, men også at flaggbærere entrer borggården sammen med Fru Inger. Ennå har jeg følelsen av at det ligger et større potensial i scenen, og at oppbyggingen til Fru Ingers rungende: ”Erkebiskop Olav Engelbrektsson!” kunne vært enda mer spektakulær. Men Fru Ingers sorti har fått et betydelig løft, med borggårdens folk samlet rundt båten. Bare Nils Lykke har blikket festet den andre veien. Vel vitende om den skjebne som ligger foran han.

Stephen Brandt Hansen er tilbake i rollen som Nils Lykke etter en strålende debut i fjor. I mellomtiden har han nærmest gjort trønder av seg, og har vært å se på flere forestillinger i distriktet. Med sin vakre tenorstemme fortryller han publikum på Steinvikholmen også i år. Han har også lagt noen dimensjoner til sin tolkning av Nils Lykkes siste dager. Spesielt kommer dette til uttrykk i selve dødsarien.

Lucie spilles i år av Ingeborg Reinaas, som etter å ha gjort seg kjent gjennom NRKs ”Drømmerollen”, nå har entret operascenen. Hun faller litt igjennom i forhold til de andre solistene. Dette er hennes første operarolle, og det er tydelig at stemmen ennå er for spinkel til å fylle det store rommet på Steinvikholmen.

I rollen som Kristoffer Rustung finner vi Espen Langvik, som gjør en utsøkt tolkning av hærføreren. Han får frem det kraftfulle og brutale, samtidlig som han også viser Rustungs mer sarte sider. Også Trond Gudevold, som spiller den danske hærføreren, gjør en solid jobb.

Lyssettingen er spektakulær og vakker i årets oppsetning.Den øker også opplevelsen av arenaens enorme format. Lyset bidrar til å løfte frem enkeltscener, og det som foregår i berget mellom scenen og borgen. Erik Spets Sandvik har som lysdesigner gjort et godt stykke arbeid, som løfter forestillingen.

Selve limet i forestillingen, og den som driver handlingen fremover, er Hoppetusten. Det er andre året Asbjørn Skjervold har rollen, og han spiller den svært godt. Klimakset for Hoppetusten er scenen der han, av alle, blir betrodd erkebiskopens innerste drømmer. En sterk scene full av kontraster.

Musikalsk leder er ny av året. Kyrre Havdal har etter fem år som repetitør ved operaen tatt steget opp og overtatt ledelsen og dirigentstokken etter Jan Helge Trøen. En oppgave han absolutt viser at han er moden for.

Hvor går veien videre for operaen? Nye sangere gjør store prestasjoner, og det er gjort viktige grep med lyssetting. Det er allikevel kanskje på tide med nye tanker rundt regien. Kanskje er det nødvendig for at opera Olav Engelbrektsson skal utvikle seg videre. Og jeg ville gjerne hørt strykere i orkestret. Man klarte det med hell under oppsetningen av Trylleløyten i Prestegårdshagen, og et sånt grep ville ha løftet det musikalske til nye høyder.

Alt i alt sitter jeg igjen med et solid og godt inntrykk av årets opera på Steinvikholmen. Med Edvard Hoem og Henning Sommerros ord og toner, kjente og kjære. Med operaskolens unge talenter. I år anført av gjeterjenta, Karianna Sommerro, som gjør et vakkert anstrøk i forestillingen. Her er det dramatikk og mektige sangprestasjoner, og jeg håper at vi får muligheten til å oppleve opera på Steinvikholmen i mange år fremover.