Gjennom dramaet som utspiller seg rundt erkebiskop Olav Engelbrektssons siste natt på Steinvikholmen, blir vi for attende gang med tilbake til 1500-tallet av Edvard Hoems dramatiske fortellinger om en vaklende erkebiskop i kamp mot danskehæren, Fru Inger til Austrått og ikke minst seg selv. Tonesatt av Henning Sommerro og formidlet av noen av Norges fremste operasangere, blir vi atter vitne til en storslått operaopplevelse.

Det er gjort flere nye grep med årets forestilling. Aller tydeligst kommer disse endringene til uttrykk i starten og slutten av operaen. I stedet for et yrende folkeliv i borggården, blir vi møtt av en kald, tom og stille gård, som først våkner til liv etter gjeterjenta, Elise Fiskvik Byes sarte inntrenden.

Når det gjelder den mye på forhånd omtalte sluttscenen i operaen, har man i lys av den siste tidens hendelser valgt å tone ned slagscenen betraktelig. Noe som sikkert er riktig på mange måter, men som i forhold til de forventningene som ble skapt på forhånd, blir en liten nedtur.

Den gnistrende maktkampen mellom landets to mektigste personer på den tiden har satt seg enda bedre i år. Den autoritære Fru Inger, blir traktert av Randi Stene for andre år på rad, mens Trond Halstein Moe gjør sin tolkning av erkebiskopen for tiene gang. Deres forsoningssamtale er trukket inn i den nybygde pagoden. Noe som gjør scenen mer intim og mer virkelig. Et godt og virkningsfullt scenografisk trekk. Ankomsten til Fru Inger derimot er fremdeles famlende. Etter noen år der hun har ankommet borgen i båt, har man nå gått over til hest og vogn. Hennes mektige entré blir heller ikke her underbygget scenografisk på samme måte som den tiden hun kom ridende på hesteryggen.

Årets kjærlighetspar spilles av Eir Inderhaug og Henrik Engelsviken. Selv har jeg aldri opplevd en mer kraftfull tolkning av Nils Lykke, der han fremfører sin forbudte kjærlighet til unge Lucie og når han roper ut sin ”pinsle” fra røykkammeret. Eir Inderhaugs tolking av Lucie er levende og svært tilstede. Hennes måte å ”ta” scenen på med sin vakre sopranstemme og skikkelse er en fryd å oppleve. Man kan allikevel undres, når man endelig har funnet en lyshåret og vakker Lucie, hvorfor man har ikledd henne rødt hår?

Årets solistrekke er sterkere og mer stjernespekket enn noen gang. Som Kristoffer Rustung gjør Trond Gudevold en sterk prestasjon. Mannen vi har blitt kjent med i Prestgårdshagen i Sarastros skikkelse, gjør en kraftfull tolking av hærføreren. I tillegg gjør Sverre Johan Aal sitt inntog på Steinvikholmen som Dansk Hærfører.

Årets musikalske nyvinning er den nykomponerte duetten mellom Sunniva Unsgård og Are Hembre. Årets duo fra Norske Talenter er beæret med en spesiallagd duett i et av korpartiene i operaen, som de fremfører flott og sikkert. Yuliya Khozina og Maria Nohr fra NTNU trakterer henholdsvis Rakel og Gjertrud, mens Karianne Sommerro og Martin Kjærvik er årets Sigrid og Torfinn. Alle amatørroller som er ment å være et springbrett for unge operatalenter på vei ut i videre utdanning innen sang og scenekunst, og som har vist seg å være det for veldig mange. Et viktig og unikt element i operamiljøet i Stjørdal, som operaskolen er det fremste eksemplet på. De utgjorde en del av operakoret, som fremsto enda mer kraftfullt i år enn tidligere.

Årets dansere med Tonje Martine Lorgen Kirkholt og Matias Rønningen som dansende Lucie og Nils Lykke og Arnhild Jensen Nygård og Lars Gjølme som folkedansere gjør sprelske og fantastiske prestasjoner. Deres dans er i likhet med mye annet flyttet opp på scenen i år, og på den måten blir den om mulig enda med luftig og virkningsfull.

Dirigent Kyrre Havdal leder orkesteret med sikker hånd. Sommerros musikk underbygger dramaet på en vakker måte. Jeg har tidligere etterlyst strykere som en del av orkesteret, og gjør det gjerne igjen. Det hadde gitt orkesteret mer fylde og liv enn det man klarer å gjøre med en syntheziser.

Ny scene betyr også nytt lysdesign. Både lyd og lys fungerer godt, og gjør sitt til at totalopplevelsen blir god, og stemningen magisk.