Jack er egentlig døpt Elliot Charles Adnopoz, men tok etter hvert kallenavnet Ramblin’ Jack på grunn av at han som 15-åring rømte hjemmefra for å reise rundt med et rodeoshow. Han fikk nærkontakt med det fattige USA, og dette skulle påvirke ham i den grad at hans tekster kom til å handle om fattigdom, urettferdighet, solidaritet og til en viss grad, etter amerikanske forhold, sosialisme.

Han slo seg sammen med Woody Guthrie, mannen som sammen med Pete Seeger kom til å bli USAs aller mest kjente navn innen såkalt folk music, og reiste med ham som en slags læregutt.

Jack ble født i New York den 1. august i 1931, og blir dermed 80 år neste sommer. Til New York kom også en ung musiker fra Minnesota tidlig på 1960-tallet, og møtet mellom Bob Dylan og Jack skulle komme til å bety aller mest for førstnevnte. Dylans tidlige innspillinger er sterkt påvirket av både Guthries og Ramblin’ Jacks måte å fremføre et budskap på. Vennskapet mellom Dylan og Jack førte også til at Jack ble med på Dylans aller største og mest spektakulære turne noensinne, ”The Rolling Thunder Revue”, midt på 1970-tallet.

Og musikken? Jack spiller akustisk gitar på flatpicking-måten, en teknikk som er like amerikansk som Jack selv. Han lager sanger med ganske humoristiske og lakoniske tekster, men på sin siste plate ”A Stranger Here”, spiller han reinspikka blues som den ble gjort på 1930-tallet, og for denne platen har Jack mottatt flere priser. Å få Ramblin’ Jack Elliot til Blues In Hell er en fjær i hatten for festivalen, samtidig som den gir oss en sjanse til å oppleve denne mannen som er så dypt respektert, ikke bare i det amerikanske samfunnet, men også blant tilhengere over hele verden.

Jack er en av de siste av sin generasjons folke- og bluesmusikere som framfører sin musikk på denne måten.