Olav Dybvadskog fra Skatval har et 2.180 meter høyt fjell oppkalt etter seg ved sørpolen. Der er det kaldt.
– Jeg fikk et flybilde tilsendt som viser store områder i Antarktis. Jeg skjønte ikke riktig hvorfor og tror faktisk jeg ga det tilbake til Polarinstituttet. Senere kom kona tilfeldigvis over toppen på et kart. Hun sa «du Olav, du har fått et fjell oppkalt etter deg». Det viste seg å stemme, sier Olav Dybvadskog.
Han representerte Norge på den amerikanske ekspedisjonen «Dronning Maud land Traverse I» som fant sted i overgangen av 1964 til 1965.
Utforsket nye områder
Polarhistoriker Harald Dag Jølle ved Polarinstituttet forteller at Norge hadde hatt store polarekspedisjoner på 1950-tallet for å hevde norsk suverenitet i Dronning Maud land i Antarktis.
– I etterkrigstiden hadde både USA og Sovjetunionen enorm aktivitet i Antarktis. Det var stor prestisje i å utforske nye områder for å prøve å få oversikt over det enorme innlandet av kontinentet. Aviser den gang skrev om hvor synd det var at Norges tilstedeværelse på kontinentet var så lav. Det var snakk om mulig miste av suverenitet over enormelandområder, sier Jølle.
Dybvadskog, som er oppvokst på Skatval, var den første nordmannen i rekken som ble med på amerikanske ekspedisjoner som representant for Norge.
Ansvar for meteorologien
Dybvadskog hadde lyst til å bygge ut kraftstasjoner ettersom han opplevde at det var lite strøm på Skatval under krigen. Derfor begynte han å studere naturfag.
– Det er rene tilfeldighetene at jeg ble akkurat glasiolog. Jeg var brefører tre somre og ble kontaktet av Norsk polarinstitutt som hadde behov for forskere på isbreer. Det takket jeg ja til, sier Dybvadskog.
Under ekspedisjonen fikk han ansvar for å utføre de meteorologiske oppgavene og for å studere isformasjonene, slik han var utdannet til.
– Hver sjette time skulle jeg måle temperaturen, hele døgnet. Det var aldri varmere enn minus 30 grader de tre månedene vi var på selve ekspedisjonen, sier Dybvadskog.
Ekspedisjonen hadde sitt utgangspunkt fra den permanente kystbasen Amerikanerne hadde i Antarktis. Derfra gikk turen videre til selve sydpolen med fly.
– Vi kjørte i sikksakk frem og tilbake med store beltebiler fra Sørpolen for å dekke store områder. Med ekspedisjoner over fire år var målet til amerikanerne å kartlegge så mye som mulig av Dronning Maud land, sier Dybvadskog.
Laveste temperatur noensinne
Utilgjengelighetens pol ligger så langt fra kysten det er mulig å komme på Antarktis. Det ligger på over 3.700 meters høyde over havet. Der la Dybvadskog igjen et minimumstermometer som registrerer den laveste temperaturen over et tidsrom.
Dette termometeret overvintret, og ble hentet opp av Olav Orheim, som var meteorologisk ansvarlig for den neste etappen av ekspedisjonen året etter Dybvadskog utforsket iskontinentet.
Termometeret viste at temperaturen vinteren 1965 var registrert til minus 89 grader. Ved kalibrering ble det klart at termometeret viste for høy temperatur. Det hadde vært minus 94,5 grader. Det er den laveste temperaturen som noensinne er målt ute i naturen.
– Det er ikke den offisielle verdensrekord ettersom termometeret lå uten tilsyn i et halvår. I teorien kan termometeret ha blitt flyttet på av vær og vind ettersom ingen hadde sett det på et halvt år, sier Jølle.
Måtte nesten overvintre
Etter at ekspedisjonen Dybvadskog var med på var ferdig, skulle de hentes ut med fly.
– Om det ble kaldere enn minus 45 grader ville flyet ikke kunne lette igjen. Min jobb var å registrere temperaturen. I forkant av at flyet skulle komme registrerte vi temperaturer på under minus 42 grader. Om det ble bestemt at det var for kaldt for flyet, måtte vi ha overvintret. Det var forberedt som et mulig alternativ. Sjefen sa at jeg ikke skulle opplyse om hvor kaldt det hadde vært, sier Dybvadskog.
Flyet kom, og lettet på andre og siste forsøk. Raketter var festet under vingene for å gi ekstra kraft for å ta av i kulden.
– Det ble med den ene ekspedisjonen. Jeg fikk tilbud fra Polarinstituttet om å fortsette, men giftet meg i stedet. Jeg må jo si er er glad for at jeg var med på en slik fantastisk ekspedisjon. Men jeg er også veldig glad for at jeg giftet med. Kona har jeg enda, sier polfarer Olav Dybvadskog.