Søndag er det ett år siden ufattelige grusomheter rammet vårt land. På denne tida i fjor ante ingen hvilken voldsom tragedie som ventet oss om bare noen timer. Siden bomben som drepte uskyldige og raserte flere kvartaler i Oslo sentrum og massakren på Utøya, har det ikke gått en eneste dag uten at hver enkelt av oss har blitt minnet om det som skjedde. Vi kommer aldri til å glemme denne forferdelige dagen. Men når vi nå samles ett år etterpå er det ikke grusomhetene vil skal minnes.

På Utøya, i Oslo og over hele landet holdes det markeringer for å hedre minnet til de 77 som ble drept. I Stjørdal inviterer kirken til minnemarkering i Værnes Kirke søndag kveld. Tidligere på ettermiddagen inviteres ungdom og andre til en stillestund til ettertanke ved paviljongen på torget. En paviljong som for et år siden spontant ble sted for et veritabelt blomsterhav til minne om terrorofrene.

De som ble drept, var flotte mennesker. De fleste varunge med livet foran seg, som vi fortsatt gjerne skulle hatt blant oss. Det er de dessverre ikke. For dem som har mistet sine kjære, venner, naboer og kolleger, vil tapet alltid være tungt å bære. I sorgen er det viktig å tenke på hvor heldig man har vært som fikk kjenne dem den tiden de levde.

De som ble drept etterlot seg en tom plass – ved bordet hjemme, ved skrivepulten på jobben, i lesesalen, i sine verv i AUF og mange andre steder. Plassen etter dem kan aldri fylles fullt ut. Den beste måten vi kan hedre dem på, er å gjøre vårt beste for å sørge for at deres verdier, ideer og engasjement kan føres videre.

For mange av dem som mistet sine kjære, ble skadet i regjeringskvartalet og på Utøya, la på svøm eller gjemte seg for drapsmannen har dette vært et vanskelig år.

I skyggen av historiene til dem som har hatt styrke til å stå fram i det offentlige rom og fortelle om hvordan de har taklet hverdagen det siste året, er det også noen som fortsatt sliter. De er ikke like synlige. Mer enn andre trenger de støtte og oppmerksomhet fra sine omgivelser. Ikke minst gjelder når vi samles til minnemarkeringer ett år etter.

Tragedien som rammet oss i fjor sommer, viste hvor sterkt fellesskapet i vårt samfunn er når det røyner på. Vi har ulike meninger, mange farger og forskjellige guder, men vi er ett folk. Spontane markeringer over hele landet bandt oss sammen. Og midt blant oss sto landets ledere med kongefamilien og statsministeren i spissen. Den forferdelige tida etter tragedien ga oss bevissthet og lærdom om hvem vi er og hva slags verdier som er viktige i vårt samfunn. Det er forhåpentligvis noe vi har maktet å ta med oss videre.