Hun har hentet i hovedsak all mat hun og barna trenger på Frivilligsentralen hver fredag. Det er mat som enten er ferd med å gå ut på dato, eller kolonialvarer som butikken ikke får solgt. Innimellom har det vært litt ekstra hjelp å få, for dem som jobber på Frivilligsentralen er godt kjent med Kristines situasjon.

– Takket være ordningen har jeg greid utgiftene og jeg og barna har klart å bli boende sammen i huset, forteller «Kristine».

Men nå er hun rådløs. Etter nyttår har det ikke vært mat å få, ettersom Frivilligsentralen ikke har greid å skaffe nok mat til å opprettholde ordninga.

– Hva skal jeg gjøre framover nå? Jeg vet ikke. Det har jeg foreløpig ingen løsning på. Vi må i alle fall spise mindre, sier «Kristine».

Kom i vanskeligheter

Kristine forteller fra sofaen i Frivilligsentralen at hun kom hit første gangen etter samlivsbrudd med barnefar for fire år siden.

– Jeg og barna holdt på å miste hus og hjem. Jeg greide ikke å betale regningene mine og pådro meg gjeld. Da jeg fikk høre om at det var mulig å få mat på Frivilligsentralen ble det en enorm hjelp framover. Jeg har gått her siden – og sakte, men sikkert har jeg greid å betale ned det jeg skylder. Jeg slapp den evige angsten rundt at jeg ikke kunne betale. Ei stund turte jeg ikke å ta telefonen. Sånn har jeg det ikke lenger. Men nå. Da jeg fikk lønna sist måtte jeg sette meg ned og tenkte – herlighet, hvordan skal jeg klare dette?

På minstetrygd

«Kristine» har tre barn hjemme. Hun er uføretrygdet og har utbetalt 12.000 kroner i måneden pluss barnetrygd, forteller hun.

– Når jeg har betalt husleie, strøm og alle andre faste utgifter, sitter jeg igjen med 2000 kroner til mat og klær og det som familien ellers trenger. Klart du får mye for 2000 kroner, men mat er dyrt. Vi har greid oss så vidt, med å leve veldig sparsommelig, og med hjelpen som har vært å få på Frivilligsentralen. I tillegg til mat har jeg også fått noen klær. Til gjengjeld er jeg påpasselig med å komme hit med klesposer, når mine barn har vokst ut av noe. Når jeg har noe til overs. I tillegg er jeg her og hjelper til iblant. Jeg har gitt avkall på mye. Har i perioder vært uten bil. Vi har ingen ting ekstra. Ingen abonnementer for eksempel.

Droppet barnebursdagen

– Sist en av ungene hadde bursdag fikk vi feire her, sentralen hadde mye kaker til overs.De er så snille her. Den forrige bursdagen måtte vi bare droppe. Vi må prioritere regninger og det som er viktig. Barnebursdag er viktig det også. Men når jeg ikke har nok mat å sette på bordet til familien, kan jeg ikke diske opp med mat og kake til andre barn. Sånn er det bare.

Tøff januar

Januar er en brutal regningsmåned for de fleste. For Kristine har den vært nådeløs. Endene møtes ikke i det hele tatt.

– Jeg har tatt en runde og fikk utsettelse på halve kringkastingsavgifta. Heldigvis har jeg lært at jeg må ringe når jeg ser at jeg ikke får til å betale. Dae er som regel greie og lar deg dele opp eller betale litt senere. Og så har jeg vært på NAV. Der fikk jeg dekket den ene barnehageregninga. Jeg greier fortsatt ikke å betale alt, men jeg fikk nei til økonomisk nødhjelp som er noe du kan få i visse situasjoner, hvis det er ekstra vanskelig. De sa at jeg måtte gå hjem og tenke etter om jeg har noe familie jeg kan be om lån.

– Og da?

– Jeg gjorde det da. Jeg har tenkt igjennom. Det tok ikke lang tid. Den eneste jeg kan spørre er min mor. Hun har måttet stille opp og hjelpe meg mange ganger tidligere, men hun har ikke mer penger enn hun trenger selv. Vi vet begge at jeg ikke vil greie å betale tilbake, så jeg vil ikke be henne. Så jeg får gå tilbake, selv om jeg kvier meg. For få dekket den ene barnehageregningen var det masse papirer. Jeg måtte levere kvitteringer på alt jeg har brukt penger på. De kunne se at jeg ikke hadde handlet mat. Jeg sa at jeg ikke kjøpte mat, fordi jeg fikk det på Frivilligsentralen. Føler at jeg må synke meg veldig langt ned for å få fram at jeg trenger hjelp på NAV. Mye lavere enn på Frivilligsentralen.

Gråt av glede over kinobilletter

Fattigdommen begrenser barna, og «Kristine» er lei seg for alt de går glipp av i forhold til andre barn.

– Da vi var i butikken en dag ropte sønnen min til meg «hva er billigst av denne og denne». Han sto med to ting i hendene. Han har i hvert fall lært.

– Hva med ferier og sånt?

– En av ungene liker å spille og skulle vært meldt inn i kulturskolen, men det er for dyrt. Vi kan bruke allidretten som ikke koster noe. Jeg håper ingen av ungene senere vil spille fotball. Barna har vært på to ferier i sin oppvekst. En campingtur til Sverige. Og så var vi på Kaptein Sabeltann en gang, også det med camping. Vi var på juletrefest i mellomjula, og der fikk vi kinobilletter til hele familien! Barna ble jublende glade. Jeg ringte til mora mi og gråt. Tenk å kunne gå sammen på kino! Jeg tok med henne også. En av ungene fikk en fin fleecegenser i pakken sin, og den andre fikk et kosedyr. Det var så bra. Tidligere var vi på Hallo Venn, som er et gratis arrangement. Etter noe sånt har også mine unger noe å fortelle om på skolen at de har vært med på, sier «Kristine».

Juletrefesten hun refererer til var Røde Kors sitt arrangement i lokstallen. En del av gavene kom fra aksjon «Ensomt juletre søker gaver» til Quality Airport Hotel i Stjørdal. Dit kunne folk komme og gi bort gaver til juletrefesten.

Kristine er ei beskjeden og stille dame. Ser ikke ut til å være den kravstore typen. Hun synes hun fått noe hjelp fra det offentlige.

– Kommunen hjalp meg med startlån, slik at jeg fikk kjøpt huset jeg bor i nå. Det er jeg veldig takknemlig for. Nå vet jeg ikke helt hvordan jeg skal betale boutgiftene, men det er ingen vits i å flytte ut heller. For det blir ikke noe billigere å bo noe annet sted. Det er takket være at jeg har fått gratis mat at jeg har kunnet beholde huset og hjemmet til meg og ungene så langt. Nå vet jeg ikke.

Ingen lysning

– Har du selv noe håp om å komme ovenpå igjen økonomisk?

– Nei, det er nok sånn det blir framover. Det er utelukket å komme tilbake i arbeidslivet. Og jeg har ikke råd til noen lottokupong heller.