Hegra
– Det blir verre å gi fra seg nøkkelknippet enn pc-en. Ellers blir det vemodig å forlate en flott arbeidsplass med flotte kolleger og elever. Og forlate en del av det som har vært hverdagen min gjennom så mange år, som plutselig ikke skal være det lengre, sier Emmy Aarre da vi møtte henne dagen før sin siste skoledag ved Hegra ungdomsskole.
Ville tilbake
Både hun og ektemannen Olaf (66) kom til Hegra ungdomsskole i skoleåret 1977–1978. Da var skolen flunkende ny.
–Som nyutdannede lærere startet vi på hver vår skole på Jæren, der vi bodde de første tre årene etter at vi var ferdige med lærerutdanningen. For at vi skulle få bo i lærerboligen der, måtte vi gifte oss, noe vi uansett hadde planlagt å gjøre sommeren før skolestart.
–Hvordan havnet dere på Hegra ungdomsskole?
–Jeg ville hjem til Stjørdal. Noe som passet veldig bra når det var bygd en ny skole i Hegra. Vi søkte på jobber der og fikk det, Dermed ble det retur til hjemplassen min, sier Emmy, datter av Rodny Hognes, som vokste opp i skolegata i barne- og ungdomsårene.
Siste igjen
– Hvilke tanker har du gjort deg rundt det å slutte som lærer etter over 40 år i yrket?
–Det har jeg tenkt på et helt år nå. Helt siden Olaf sluttet i fjor sammen med våre kolleger Kirsti Daling og Alf Egil Berg, som var igjen av den gamle gjengen. Jeg var litt yngre enn dem, så jeg fortsatte ett år ekstra. Det året har jeg brukt på å fase meg selv ut på en måte. Jeg har ikke engasjert meg i ting i samme grad som jeg gjorde før. Jeg har også sørget for at det har kommet inn gode arvtakere på de ansvarsområdene jeg forlater.
–Som for eksempel?
–Jeg har vært kontaktlærer for elevrådet i flere år. Et elevråd som har vært veldig aktive de siste årene, både i forhold til trusselen om nedlegging, og i spørsmålet rundt sammenslåing av barne- og ungdomsskolen i Hegra. Jeg har også hatt ansvar for pizzagruppa. En gruppe bestående av 12–13 elever, som rullerer, som sørger for pizza til hele skolen på fredager. Jeg føler at jeg har fått gode erstattere på begge plasser, noe som gjør det lettere å gi slipp på.
Aktiv pensjonist
For Olaf sin del har han fylt det første året som pensjonist med mye aktivitet.
–Ja, det har gått bedre enn man skulle tro, selv om jeg savner skolemiljøet og elevene. Jeg har engasjert meg i Museets venner. Der får jeg brukt sløydkunnskapene mine på restaurering. Ellers er keg med i bedriftsbowling, og så har jeg nettopp takket ja til å gå på et år som president i Lions Stjørdal. Når en i tillegg skal ta seg av barnebarn og husarbeid, så her det gått greit å fylle dagene, sier Olaf.
–Så Emmy har kommet hjem til nyvasket hus og ferdig middag det siste året nå da?
–Jeg er dårlig på matlaging, så det har hun ikke gjort, men jeg har blitt god på annet husarbeid.
Utvikling
På skolen har Emmy undervist i engelsk, religion, samfunnsfag, musikk og maskinskriving, mens Olaf har hatt slød matte og mopedopplæring. De har begge vært med på en utvikling i skoleverket og på elevene siden starten.
–Det er litt vanskelig å sette ord på utviklingen. Den har på mange måter gått så gradvis. Men en viktig endring skjedde da skolen gikk over fra å være lærerstyrt til å bli målstyrt. Mål er vel og bra, men det kan bli litt for mye fokus på målene innimellom. Mål og målinger har også gjort at normaliteten i norsk skole har blitt smalere. Det er lettere å ramle utenfor.
Foran seg på arbeidsplassen sin har Emmy lenge hatt et sitat, som er hentet fra en lærebok hun hadde da hun tok etterutdanning i sosialpedagogikk. Der står det:
«Vi skal gi tulipanen et så gunstig miljø at den blir så stor, vakker og velutviklet som den har mulighet til å bli, men den skal aldri tvinges til å bli en rose».
–Jeg føler kanskje at skolen begynner å bli mer og mer som et rosebed.
–Hva med elevene, synes dere dem har forandret seg på de 40 årene dere har vært lærere?
–Ungdommene har i stor grad forandret seg i takt med samfunnet for øvrig. De har blitt mer frimodig, mer opplyst og bedre til å snakke for seg. De har gått fra å være den innordnende eleven, som godtok alt, til å være den som skal diskutere ting. Men elever er elever, og det er de fremdeles.
Gamle skole
Både Emmy og Olaf har utført sin lærergjerning fundamentert i den «gamle skole».
– Vi liker orden og struktur i klasserommet. Det er klasserommet som har vært vår arena, og vi har begge to likt orden og disiplin i klassen. Klasserommet er viktig i læring av dannelse også, ikke bare utdannelse, sier de samstemt begge to.
– For min egen del vil jeg tilføye at jeg har trivdes veldig godt i klasserommet. For selv om det kvrever sin kvinne innimellom, vil jeg si at jeg har funnet ungdomskilden sammen med ungdommene, sier Emmy.
Usikker fremtid
– Hvordan ser dere for dere fremtiden for Hegra ungdomsskole uten dere?
– Jeg tør ikke spå fremtiden til ungdomsskolen. Det verste med tiden ved Hegra ungdomsskole har vært trusselen om nedleggelse, og hvordan det blir fremover er vanskelig å si. Hvis ungdomsskolen får fortsette er det positivt for bygda, og vi har vist at vi har livets rett enn så lenge.
Meningsfull jobb
– Hvordan vil dere oppsummere lærerjobben gjennom 40 år?
–Jeg har aldri angret på at jeg ble lærer. Det har vært en veldig meningsfull jobb, selv om jeg ville bli fallskjermhopper da jeg var lita jente. Man føler uansett aldri at en har gjort nok, men at en har gjort noe riktig får man bekreftelse på når man treffer igjen gamle elever, og hører hvordan det har gått med dem. Det er et slags frynsegode man har som lærer.
– Ellers har lærerjobben har gitt meg mye trivsel nesten hele tiden. Lærerkollegiet på Hegra har vært veldig godt sammenspleiset, og lærerrommet har vært et rom med latter, frustrasjon, raushet og åpenhet, og man kan ofte ha bedre kontakt med kolleger der, enn man har med familien, sier Emmy.
– Hva skal du fylle pensjonisttilværelsen med?
– Jeg er ikke helt sikker på hva det blir til ennå, men vi kommer nok helt sikkert til å starte på seniordans sammen, og så liker vi godt å reise, så det blir forhåpentligvis noen turer sammen med den faste reisegjengen vår også, sier Emmy og Olaf Arre.
