Kvikksølvet nærmer seg 30 grader pluss hos Kirsten Lindgaard i Reelia i Stjørdal. 91-åringen står med vannslangen, og pøser på vatn på blomster og roser i den flotte, store hagen under Reeberget. Bevegelsene hennes er så raske og kvikke, at det er helt utrolig å tenke på at innholdet i termometersøyla har fått navnet kvikksølv.

Glær mæ

Hun blir både litt forundret og spørrende da datter Ann Kristin forteller at det er besøk på gården. Ikke mindre forundret når fotograf og journalist presenterer seg og forteller om sitt ærende. Førstereaksjonen er at hun ikke skal i noen avis. Setter seg likevel ned sammen med oss, og her vinner hun straks kampen med ettermiddagssola, sjøl om sola aldri har vært varmere denne sommeren. Kristine har en utstråling som umiddelbart treffer de besøkende. Her sitter vi sammen med en dame som har levd livet, og fortsetter med det.

– Så du skal på Bruce Springsteen-konsert i Granåsen på tirsdag?

– Ja, jeg vet ikke, billetten Ann Kristin, sier hun spørrende henvendt mot dattera, og får kjapt svar tilbake om at alt er ordnet og at Janne, yngstedatter, og hun spanderer billetten.

–Jeg gleder meg ja. Tar et lite forbehold om været. Det må være litt bra. Han er flott, har sett han flere ganger på fjernsynet. Liker musikken, blir glad når jeg hører på han.

– Når du hører han på radio hjemme, så tar du kanskje noen dansetrinn?

– Ja, jeg gjør da vel det, kan innrømme det. Har alltid likt å danse, men ikke hip-hop, det kan jeg ikke noe med.

En av elleve

Det er fristende å si at denne 91-åringen i 1925 ble født selvstendig. Kanskje en dyd av nødvendighet tidlig å ta ansvar for seg selv i en søskenflokk som ble på 11, etter 13 fødsler. Flora var stedet, og mamma som pappa Myran fikk sitt å henge fingrene i, mange munner å mette.

15 år gammel var hun da krigen kom i 1940.

– Jeg var litt religiøs under krigen. Sammen med Josef Storflor hadde vi noen samlingsstunder for dem som var unge, sier hun.

Utdannet sykepleier ved sykehuset i Namsos, og vi får høre at det var leger ved sykehuset som oppvartet de unge studinene godt nok. Sjøl dro hun til England etter at hun var ferdigutdannet.

Oppholdet ble kort, hjemme var to søsken rammet av polio, det var behov for hjelp.

Behov for sykepleier var det også ellers i nærmiljøet, i flere år jobbet hun ved Stjørdal sykestue og Halsen sykehjem.

Mens vi sitter der i sola serveres det lettøl, kaffe og kanelsnurrer. Naboen starter sjølsagt opp plenklipperen. Da blir Kristines store hage tema.

– Du har stor hage, og du sto med vannslangen da vi kom. Mye plen har du også.

Da sier Ann Kristin at mora trives kjempegodt med hagen.

– Hvem er det som slår plena di?

Hun blir helt stille. Umiddelbart forstår vi at dette spørsmålet skulle vi ikke stilt. Likevel spør vi hvordan hun klarer å starte plenklipperen.

Det er da Ann Kristin sier..

– Martin, nå skulle du sett de øynene mamma setter i deg.

– Mente ikke å fornærme, men det kan være tungt å starte en plenklipper. Det er ikke mange 91-åringer som slår plena si sjøl?

Hun blåser i spørsmålet. Hun stortrives med hagearbeid. Hun er av Myranfolket.

Vi hører under hele besøket en fuglelyd fra kjøkkenet. Ikke akkurat undulat.

– Det er fem år siden, jeg fant en skadet fugl her på baksida. Det var en sidensvans, vengen var brukket, sier hun.

Ingen utfordring for en sykepleier da godt i 80-åra, vengen ble spjelket, og snart var den igjen på vingene, om ikke akkurat helt som før. Derfor fikk den bur på Kirstens kjøkkenbenk, husrom med godt stell og omsorg.

– Jeg steller buret hver dag. Da får jeg en kos etterpå.

Var død

Også Kirsten tok seg en pause i september i fjor.

– Jeg var død en liten stund. Så våknet jeg. Visste ikke at det var mulig å våkne etter å ha vært død.

Det var ikke mange minuttene dramaet sto på. To ambulanser med blålys i Reelia.

– Vi kastet henne ned i gulvet. Det fantastiske ambulansepersonellet hentet hjertestartere. Så sier mamma, dere trenger ikke holde på med dette, forteller Ann Kristin. Etter fem tøffe minutter konkluderte Kirsten med at nå var det nok. Hun så ingen grunn til at hun måtte på sykehuset. Likevel ble det et kortere opphold.

Klar for konsert

Når du i dag hilser på damen, så er det lett å kjenne at kreftene forlengst er tilbake, hun er klar for konsert.

– Om du og Bruce var like gamle når dere nå møtes, hva hadde skjedd da?

– Nei, jeg vet ikke jeg nei, sier hun og humrer litt.

– Hadde det sagt pang?

– Det kunne gjort det.

– Føler du ikke at du er for gammel for en konsert som varer i flere timer?

–Du verden for et spørsmål. Dette har da ingen ting med alder å gjøre. Det skal da ikke være slik. Det er da heller ikke slik. Spørsmålet liker jeg ikke, sier hun.

– Du digger Bruce Springsteen?

– Ja, sier hun.

Her kan vi skyte inn at det ikke bare er Bruce hun digger. Da Prince døde for ei tid siden kom en av døtrene hjem til Kirsten, hun var litt lei seg.

– Hvorfor er du lei deg mamma?

– Har du ikke hørt at Prince er død, svarer den over 90 år gamle dama spørrende.

Nå er hun klar for Granåsen. Om Bruce vil ha henne opp på scenen, så er hun klar for det også.

– Var på konsert i Spania en gang. Da ble jeg bedt om å komme opp på scenen. Det gjorde jeg, men den dansen ble for vanskelig, sier Kirsten Lindgaard.