Stjørdals nye peste prest, Linda T. Aune, 27 år gammel, er interessert i yoga.
Gjennom yoga lærer hun pusteteknikk, og får samtidig styrke. Det kan man trenge i prestejobben.
– Pusten er livet i oss mennesker, sier hun.
Alt er nytt
Hun lett å finne henne i nye Stjørdal kirke, på Husbyjordet en kirke integrert med Kimen kulturhus.
– Det er ikke så lenge siden de dyrket poteter på Husbyjordet, forteller vi.
Hun responderer med å si «å?».
Linda er verdalsjente, med pappa fra Inderøy og mamma fra Levanger, og bare 15 år gammel reiste hun hjemmefra for å gå videregående i Bergen.
– Jeg har ikke vært så mye i Stjørdal. Et tannlegebesøk en gang, og som ganske lita var jeg med pappa hit. Pappa er også prest og han var veileder for en student, det var gudstjeneste i Værnes kirke. Slungård var der og vi møtte han. Traff han først igjen i forbindelse med at jeg fikk stillingen som prostiprest i Stjørdal prosti, sier Linda.
Jordskjelv
Lett å forstå presten Aune, sine 27 år og nordtrønder langt sør i fylket til tross, at hun ikke har all verdens kunnskap om Stjørdal og sognet, når vi får høre historien hennes. Faktisk en historie som kunne vært avbrutt nesten før den startet.
– Jeg var 3 år gammel da vi, mamma og pappa og mine to yngre søsken flyttet til Japan og Kobe. Vi bodde i et høyhus, og det viste seg å være et solid bygg. Det sto faktisk imot det kraftige jordskjelvet, 7,2 på Richters skala, mens blokkene rundt oss raste sammen, sier hun.
Oppholdet i Japan ble kortere enn først planlagt. Likevel, Linda husker barnehagen og de høflige japanske barna, og den dag i dag kan hun si langt mer enn unnskyld på japansk.
Det er en kapellan med ganske så spinkle fingre, men med et skikkelig solid håndtrykk, som kommer for et intrvju. Forespurt i hovedsak for å fortelle «sognebarna» i Stjørdal hvor hun står i spørsmålet om kirken og vielse av likekjønnede, et spørsmål Den Norske Kirke nylig ga nordmenn et svar på, et stort flertall sier ja til vigsel av likekjønnede. Hvor står Linda i dette spørsmålet?
Først, før hun svarer, må vi ta en snarvei fra jordskjelvet i Japan og fram til hun for knappe 20 måneder siden ble prostiprest i Værnes prosti.
Slummen i Brasil
– Det ble Kongshaug musikkgymnas i Bergen på meg.
Såvidt tenåring reiste hun fra Verdal for å gå på internatskole. Musikk, hvilket instrument?
– Det ble cello og piano, og litt gitar spiller jeg også. Har lyst å finne et miljø hvor jeg kan bruke celloen. Piano får jeg brukt.
– Du kan kanskje være prest og også sitte på orgelkrakken om organisten er syk?
– Nei, jeg kan ikke ta kirkeorgelet, men kan spille piano om jeg for eksempel har en andakt.
Det skulle bli mer høyblokk på verdalsjenta. Etter videregående dro hun til Mandal og Internasjonalt Senter. Det betydde også et utenlandsopphold, Brasil og byen Belo Horizonte. Fikk rom hos ei 60 år gammel dame som bare snakket portugisisk. Her bodde dama i blokk sammen med katta si.
– Jeg nipugget portugisisk hver kveld, og følte at jeg fikk med meg mange aspekter av språket gjennom arbeidet i slummen og i møte med ungdommen.
Her, før hun var 20, bestemte Linda seg for å bli prest.
Hebraisk og gresk, fantastisk
Det ble igjen Bergen, og denne gang Lærerakademiet. Målet, teolog, lå seks år fram i tid, men hun klarte studiet på fem, siden hun la ned en formidabel innsats midt i studiet under et sommersemester i Israel.
De siste fag for å kunne søke seg en prestejobb tok hun på Menighetsfakultetet i Oslo.
– Hva likte du best gjennom studiet?
– Jeg er glad i språk. Hebraisk og gresk, helt fantastisk.
Debuterte med 7 dåpsbarn
Så var hun presteutdannet, hun som faren sin Nils Åge. Lysten på å ikle seg prestekjolen var umiddelbart følbar, og kirker er det flere av også på Innherred. Etterhvert åpnet det seg mindre vikariater, og som 25–åring hadde hun sin første dåpsgudstjeneste. Det skulle bli ganske så spesielt.
– Jeg ble døpt i gamle Sakshaug kirke på Inderøy. Der sto jeg da knappe 25 år senere i samme kirka og var prest. Jeg visste, var forberedt på, at dette var debuten min ved døpefonten, at denne søndagen var det 7 dåpsbarn. Det gikk helt fint.
– Hvordan forberedte du deg?
– Kvelden før dåpsgudstjenesten sto jeg hjemme på badet og øvde meg i vasken. Sa til meg sjøl at det er viktig å prøve nye ting, og hvorfor skal ikke jeg klare dette like godt som andre. Jeg er ingen perfeksjonist, godt nok er bra nok, sier hun nå et par år etter debuten.
I sin røde Yaris
For knappe to år siden fikk hun sin første faste prestejobb, prostiprest i Stjørdal prosti, det vil si prest i kommunene Meråker, Stjørdal, Malvik, Selbu og Tydal. Store avstander, prostipresten må ha bil.
– Har en rød Toyota Yaris. Ville helst hatt en blå bil, men fant ingen som passet.
Kunne gjort et nummer av ønsket om blå bil foran rød. Nøyer oss med en kortversjon...
– Tenker du politikk, så er det Arbeiderpartiet for meg. Likevel, akkurat nå er det andre som får ta seg av politikken, sier hun.
Hun likte prostiprest-jobben.
– Likte meget godt å være i så mange forskjellige kirker. Også det å se hvordan de forskjellige prestene gjorde sine ting. Ble kjent med tjenestene, fikk øve meg. Øver meg, ja det gjør jeg fortsatt.
Jobben som prostiprest var for henne en fin stilling å starte i. Ble etterhvert mye bilkjøring, begravelse i Tydal, og så kanskje noe i Stjørdal.
– En rød Yaris litt i kjappeste laget, det kunne være presten?
– Det kan godt være meg ja.
Kapellanstillingen i Stjørdal, som ble ledig, den fristet, hun fikk den, og har nå kontor i Stjørdal kirke på Husbyjordet.
Pusten er livet
– Hva er det mest interessante i utøvelsen av prestejobben?
– Det er vanskelig her å sette det ene opp mot det andre. Jeg liker at det er så mye forskjellig. Nå opplever jeg det sterkt å ha begravelser, samtidig kan det også være fint. Spesielt er det også å gå med dødsbud, det kan aldri bli noen rutine. Dette er oppgaver jeg har stor respekt for og tar alvorlig. Mentalt før jeg går med dødsbud puster jeg alltid med magen. Så tenker jeg at nå skal jeg være bare tilstede for dem, dette er ikke verst for meg, det verste har allerede skjedd, nå er det viktig at de pårørende får vite det som er skjedd. Må alltid forberede meg godt før jeg går med dødsbud, reaksjonene kan være så forskjellige. Ja, jeg er ung, jeg lærer mens jeg går, sier kapellanen.
Apropos puste med magen, Linda er opptatt av pust.
– Gud pustet inn i mennesket når han skapte det. Den som mestrer pusten, den mestrer livet sitt, sier Linda.
Gjennom yoga lærer hun pusteteknikk, og får samtidig styrke.
– Pusten er livet i oss mennesker, sier hun.
Likekjønnet ekteskap
Vi startet denne praten, om en kirke for alle, også i spørsmål om ekteskapsinngåelse.
– Jeg vil ikke her fortelle noe om jeg sier ja eller nei til å vie homofile par. Er det noen som er spesielt interessert i min personlige mening i dettte spørsmålet så kan de sjølsagt komme på kontoret mitt.
Hvilke tanker gjør hun seg om temaet?
– Først vil jeg si jeg tror det er veldig godt for dem at de endelig kjenner seg akseptert av kirka. Det ligger et veldig stort sjelesørgeraspekt i nettopp dette. Altså, det er plass også for dem innenfor kirka. Tror mange nå har fått bekreftet at også de nå kan gifte seg i kirka. Vet det er delte meninger om dette, men nå vil alle bli mottatt på like vilkår som de heterofile par. Det er veldig positivt at alle blir godt mottatt av kirka. Og da, om noen er spesielt interessert i min mening i dette spørsmålet, eller saken, så er de hjertelig velkommen på kontoret mitt, døra er åpen.
– Hvorfor sier du ikke din mening eller holdning i denne viktige saken?
– Kirka skal her prøve å være ett, til tross for to ulike syn. Dersom en går ganske sterkt ut med sitt syn så vil du på en måte ekskludere den ene eller andre gruppa. Denne saken har jeg tenkt mye og lenge på. Føler jeg fortsatt har en god del veg å gå. Så folk må gjerne komme på kontoret mitt dersom de vil høre og snakke med meg om dette. Jeg er tidlig i tjenesten min, og er ikke klar for å si ja eller nei i dette store spørsmålet, sier Linda.
– Vil du kunne bruke den nye liturgien?
– Ja.
– Du vil at Stjørdal kirke i kulturhuset skal være en kirke for alle. Hva er det viktigste du kan gi han eller hun som kommer?
– Livsmot og håp, sier kappelan Linda Aune, og går under en åpen himmel tilbake til kirka på Husbyjordet.
