– Skriften sier noe om helbredelse, hvem kan helbrede?
– Jesus kan helbrede, han gjorde det ofte, sier Bjørn.
– Hvorfor ikke deg?
– Jeg har ikke bedt om det.
Sogneprest i Hommelvik kirke, Bjørn Hesselberg er tankefull. Utenfor er vinterværetstille stille og pent. Han stenger ute den kalde trekken med ei god lue. Han er mer avhengig av lue enn noen gang nå som håret er borte og issen blank.
Fra rektor til prest
Hesselberg som fyller 68 år i mars, fikk adresse i Stjørdal fem år etter faren, prost Rolf Hesselberg.
Bjørn hadde ansvar for opplæringssenteret ved Aglo skole på Skatval, men i 2010 ga han seg som rektor ved Aglo, på dagen 25 år etter at han startet der.
Det var klart for en ny epoke i livet, og han startet i jobben som sogneprest i Malvik.
Hesselberg hadde tatt presteutdanning. på «fritida» over tre år. Skolemannen Hesselberg satt i landsstyret i Blå Kors, og ganske så tilfeldig traff han ei dame fra Alta, som kunne fortelle at hun ved «kirkelig utdanningssenter i Nord» studerte teologi. Dermed var loddet kastet. Prestesønnen snakket med Nidarosbispen Finn Wagle, og rektor Hesselberg kastet seg på skolebenken.
Mange stjørdalinger kjenner han også som lokalpolitiker for KrF.
– Jeg ble kommunestyremedlem i Stjørdal første gang etter valget i 1987 og satt sammenhengende i seks perioder. Men jeg ga meg i 2011.
Hesselberg var gjennom hele sin politiske karriere en av de mest toneangivende i lokalpolitikken, særlig på områder som gjaldt barn og unges skole- og oppvekstsvilkår.
– Nå preker du, sognepresten i Hommelvik, i Arbeiderpartiets høyborg?
– Jeg synes det er veldig artig med et så sterkt arbeidermiljø. Gudstjeneste 1. mai er årets høydepunkt. Kjempeartig. Det er ideologi i arbeiderbevegelsen, og den kan jeg følge langt på veg på mange områder, sier presten i Hommelvik.
14 barnebarn
Bergljot og Bjørn Hesselberg har seks voksne barn. Og på spørsmål om hvor mange barnebarn han har må han nesten tenke seg om.
– Jeg må telle over, sier Bjørn, og kommer til 14.
I 2013 oppdager han irriterende utslett på huden. Han gikk med det en tid, uten å oppsøke lege. Da han endelig kom seg til fastlegen ble han umiddelbart sendt til hudlege. Han hadde også fått en kul som vokste i det irriterte hudområdet. Prøver ble tatt og det bar videre til sykehuset.
– Det ble raskt kreftavdelinga, med fokus på cellene i kulen. Mungoides fungoides, sa legene, en type hudkreft som er kronisk.
Det ble mange runder med stråling flere steder på kroppen.
– Jeg mistet tellinga på hvor mange områder som ble bestrålt. Beskjeden fra legen var at dette kan du leve med, ikke nødvendigvis dø av.
Håp, og håp som brister
Så fant legen en kul som oppførte seg annerledes. Flere prøver ble tatt. Neste beskjed var lymfekreft som utvikler seg. I tre kuler på ulike steder på kroppen ble det påvist lymfekreft.
– Da ble det behandling med cellegift. Det hele ble mer synlig, sier han.
Han startet med cellegift på senhøsten i fjor, og fikk påfyll av cellegift hver tredje uke i seks runder. Nå er den siste runden unnagjort.
– Jeg skulle ha andre påfyll med gift 2. november i fjor. Men ba om å få gjøre det 1. november. Pleieren spurte hvorfor. Da forklarte jeg at Bergljot og jeg hadde bestilt og betalt, og gledet oss til en ukes ferietur til Grand Canaria, med avreise 2. november.
– Hva sa pleieren?
– Du skal ikke reise du.
Det ble ikke noen tur. Bjørn fikk reiseforbud.
Kanskje fordi...
– Det har vært noen dager hvor jeg har følt meg helt utslått. Nå kjenner jeg mer når det kommer, at jeg får hjerteflimmer. Jeg lærte etterhvert hvordan kroppen reagerer på cellegifta.
– Håret ditt forsvant, hva tenkte du?
– Det visste jeg det ville gjøre.
– Hvem så du i speilet?
– Jeg kjente meg knapt igjen, sier han og ler.
Fortsetter som prest
Han har ikke bare et håp om at håret kommer tilbake, han regner med det. Etter at kuren med cellegift nå er over, står han foran en ny runde med 15 strålinger. Den første var onsdag i denne uke. Han har fått beskjed om at han denne gang kan merke strålinga mer, og føle seg svakere av den.
Hesselberg har likevel bedt om strålebehandling på morgenen slik at han kan gå på jobb som normalt.
– Det er fin terapi. Jeg tenker at det er bra å være i aktivitet. At jeg må holde meg i sving og holde på de faste rutinene, uansett hva som skjer.
Han sier han alltid har visst at han skulle dø.
– Men vi vet aldri når skal skje, det kan skje i morgen.
Han tenker snarere at han har vært heldig. Som har vært frisk i snart 68 år.
– Jeg har aldri hatt alvorlig sykdom og har all grunn til å takke for det. Jeg tenker på andre mennesker som har gått syk store deler av livet sitt. Jeg har vært heldig. Jeg er imponert over helsevesen og sykehus, hvordan jeg har blitt tatt imot.
– Er du redd for å dø ?
– Nei, ikke sånn, jeg har ikke lyst å dø nå. Jeg har kone, jeg har barn og barnebarn som jeg gjerne skulle følge noen år til. Det betyr ikke at jeg er redd for å dø. Men det betyr at jeg har lyst å leve.
Så går han ut i den kalde februarmorgenen. Sammen med kona skal han kjøre til Røros, for å tilbringe helga på hytta. Han liker roen. De to skal spille kinasjakk og vinne hver sin gang. Bjørn er sikker på at han skal vinne over kreften også.
– Jeg skal klare dette, sier Bjørn.
