Arne Moksnes (75) har murerbier i hagen og kjøttmeis på flatskjerm. Og et hjerte som banker for artenes liv i arktis.
Mange kjenner han som lederen for "Aksjon vern Forra" på 1980-tallet. Sammen med flere andre aksjonister bidro han sterkt til at det ble varig vern av Forra-vassdraget.
Andre har hørt Arne snakke om gjøken og blitt imponert over hva han har å fortelle om denne spesielle fuglen. Så forsket da professoren ved NTNU i mange år på nettopp gjøk, et forskningsprosjekt hvor gruppa han ledet sammen med en kollega fikk internasjonal anerkjennelse. Kanskje ikke så rart at Arne av mange går under betegnelsen "gjøkprofessoren".
Selv om Arne pensjonerte seg ved NTNU i 2012, har han som professor emeritus beholdt et lite kontor ved arbeidsplassen hvor han var ansatt i hele 40 år. Han fortsetter forskninga, både om gjøken og om snøspurven på Svalbard. Sistnevnte art har han oppsøkt i isødet hele 20 somre på rad, og har planer om et nytt besøk til Longyearbyen til sommeren.
Et kappløp om å lykkes
Moksnes er ivrig på å forklare hvorfor nettopp disse to artene har opptatt han i en årrekke.
– For gjøken og verten er det hele et kappløp om å lykkes. Dermed blir det et evolusjonært våpenkappløp. Det vi har drevet med i «gjøkgruppa» ved NTNU i mange år, er egentlig evolusjonsforskning. En grunn til at vi har kunnet drive dette så langt, er naturligvis også at prosjektet er funnet viktig og støtteverdig, blant annet av Norges forskningsråd og EU.
Om forskninga på snøspurven på Svalbard forklarer Arne at det dreier seg om tilpassinga denne arten har til et arktisk liv.
– Vi har blant annet sett på både reproduksjon hos snøspurven i forhold til de store klimaendringene der oppe. Nå går snøspurven tidligere til hekking enn da vi begynte. Når vi nå går rundt på tundraen, er det mye mer vann på det øverste laget. Dette er kritisk for svalbardreinen, fordi det dannes ei isskorpe som dekker vegetasjonen. Svalbard er klassifisert som polarørken med mindre årsnedbør enn i Sahara. Nå har imidlertid klimaendringene medført at nedbøren har økt, sier Arne.
Saken fortsetter under bildet.
Insekthotell
Under oppholdene på Svalbard har han også sett at plastforurensinga bare øker. Små plastbiter har blitt et alvorlig problem for fisk og sjøfugler. Mye havner i arktis på grunn av havstrømmene.
Arne og kona Aud bor på gården Åsan Østre, på Kvislabakken. Den engasjerte naturverneren og professoren møter oss på tunet.
– Bli med bak huset og se på insekthotellet vi har i hagen. Sist sommer laget jeg to slike, ett er satt ut i Prestegårdshagen ved Stjørdal Museum Værnes, og det andre står her i hagen vår. I høst oppdaget vi at ville bier i en familie som heter murerbier, har flyttet inn, og det er svært interessant, forklarer Arne.
Han kan fortelle at murerbiene er hele 50 ganger mer effektive enn honningbier i pollineringa, og at det i følge litteraturen er nok med bare noen ytterst få murerbier for å utføre all pollinering som trengs i et middels stort frukttre.
Inne i fuglekassa
Vel inne i huset blir fjernsynet slått på. Ikke for at vi skal se et TV-program, men for å se hva som skjer inne i en av fuglekassene ute i hagen.
– Vi har et lite kamera i kassa og kabel inn til TV-skjermen. Dermed kan vi følge med hva som skjer. Hver kveld i hele vinter har ei kjøttmeis overnattet i kassa. Se hvor den bruser opp fjærdrakten. Det er for at den lettere skal holde på varmen og unngå mye energitap, sier en svært engasjert professor emeritus med ornitologi som særfelt.
Saken fortsetter under bildet.
Lokale utfordringer
Arne har alltid vært engasjert i naturvern, kanskje aller mest i perioden før og under kampen om Forra. I tre år var han nestleder i Naturvernforbundet sentralt. Nå nøyer han seg med et styreverv i Naturvernforbundets lokallag i Stjørdal.
– På noen områder har naturvernet lyktes godt i Stjørdal. Et eksempel på et vellykket miljøtiltak er flyttinga av strandsonen i Halsøen, under omlegginga av riksvegen. Så langt har vi unngått gangbru ut til Langøra. Der holder blant annet den utrydningstrua edderkoppen stor elvebreddsedderkopp til. Nå er det kanskje mest Avinor som kan takkes for at det ikke har blitt noen bru over til Langøra. De frykter nemlig at med økt ferdsel på Langøra, vil fuglene i større grad trekke mot flyplassen og øke farne for kollisjoner med fly, sier Arne.
Nesten rett ut for stuedøra til Aud og Arne på Kvislabakken ligger Vikanbukta Fuglefredningsområde. Arne er glad for at området for noen år siden omsider ble fredet. I sin tid var denne bukta regulert som industriområde.
– Det er positivt at Stjørdal kommune har storsalamander som en ansvarsart. Der kan vi få ei vanskelig problemstilling dersom det blir alvor omkring planene med den foreslåtte store utbygginga av motorsporten på Lånkebanen, sier Arne.
Kunnskapsbasert
Arne er opptatt av at naturforvaltninga skal være kunnskapsbasert. Samtidig må det være en helt ærlig sak å ha forskjellige meninger.
– Det som derimot ikke er bra, er hvis du lager ditt eget faktagrunnlag. Det er slett ikke stuerent, hevder fagmannen. Når det gjelder miljøvern, er det dårlig strategi å moralisere med pekefingeren. Vi bør i enda større grad legge vekt på de fakta vitenskapen har kommet fram til, sier 75-årsjubilanten.