–Det er avgjørende og viktig å ha noe å komme hjem til etter oppdrag, sier sondaling Arnstein Gjersing.
Mens samboeren og fire barn bor på Stjørdal, ukependler han til Rena. Og noen ganger tar jobben han enda lengre hjemmefra. Etter sitt siste oppdrag i Afghanistan ble han hedret for sitt heltemot, med en svært høythengende utmerkelse «Innsatsmedaljen med rosett».
Minstemann i familien er bare tre år. Arne, bestefaren til treåringen, har over mange år vært munkenes største fiende på skotthyllbanen, treffsikker han som sønnen Arnstein Gjersing.
Har tilbragt to årsverk i bilen
Det er stas hver fredag kveld hjemme hos Arnstein Gjersing. Da kommer han hjem etter nok ei uke på Rena hvor han tjenestegjør. Arnstein begynner i disse dager ved ingeniørkompani 3, Ingeniørbataljonen. I dette kompaniet har han tidligere jobbet i over 9 år, og får nå en sentral rolle i kompaniets ledelse. Dette kompaniet følger Telemarksbataljon med ingeniører når det er behov ved deres deployeringer i nasjonale og internasjonale operasjoner. Telemarksbataljonen er Hærens hurtige reaksjonsstyrke.
– Det betyr at vi i ingeniørkompaniet må være klare for tjeneste utenlands, og reagere like raskt som Telemarksbataljonen, når NATO eller FN ber Norge om bistand, sier Gjersing.
Han har flere utenlandsoperasjoner bak seg, både i Kosovo, Irak og i Afghanistan. Gjersings arbeidsplass til daglig, Rena leir, blir som nabo å regne til familien og heimen i Stjørdal.
– Jeg har vært på Rena siden 2003. Jeg er ukependler, siden jeg bor i Stjørdal. Reiser til jobb tidlig mandag morgen, og er hjemme fredag kveld. Jeg har regnet ut at jeg på disse årene har oppholdt meg to årsverk i bilen under pendling, sier han.
Farlig oppdrag
I 2011 var han så langt på sitt siste utenlandsoppdrag, i Afghanistan.
– I denne perioden skulle det vise seg at nesten hver gang vi dro ut, så visste vi at når vi passerte en viss avstand fra leiren, var det stor sannsynlighet for at vi ble beskutt av opprørsgrupper fra Taliban. Det skjedde også denne dagen, da vi skulle bistå den afghanske hæren i å få fram en svært avgjørende forsyning til en av deres troppsposisjoner, Russian Hill. Det er forøvrig en mye omtalt posisjon med mange hendelser med norske soldater tidligere. Også vi hadde erfaringer med fiendtlige kontakter og stridshandlinger hver gang vi rørte oss i dette området, sier Gjersing.
Han er blant de som går og søker etter veibomber foran de fremste norske pansrede kjøretøyene i kolonnen med forsyninger. Landskapet er kupert, de skal opp i høyden. Fire nordmenn går foran kolonnen gjennom et område mer eller mindre befestet av Taliban.
– Noen ganger var det faktisk slik at vi knapt kom inn i disse områdene på grunn av beskytning, sier lagføreren fra Stjørdal.
– Vi er fire nordmenn fordelt på hvert av de to pansrede kjøretøyene som utgjør et ingeniørlag og alle er norske. Laget består av vognkommandør, vognfører, skytter som tar seg av mitraljøsen og en soldat.
I tillegg til å være vognkommandør i den ene pansrede bilen fremst i kolonnen, er han også lagføreren. Mindre enn en kilometer fra den afghanske troppsposisjonen som de skal forsyne, må Gjersing og tre av de andre ut av de pansrede bilene, for å klarere veien i front.
– Vi går med detektor, det kan være improviserte bomber i vegen, og det er bare denne vegen som fører opp til troppsposisjonen.
På kroppen har de fire beskyttelsesvester med plater foran på magen, og bak på ryggen. Og selvfølgelig hjelm og annet nødvendig utstyr. Så kommer det en melding over radioen om et nært forestående angrep.
– Vi har en god etterretningsenhet, som gir oss denne beskjeden, og vi må påregne å bli beskutt.
Gjersing vurderer situasjonen så vanskelig at han kommanderer to av de fire soldatene inn i de pansrede kjøretøyene i front, for å minske risikoen til flest lagsmedlemmer ved et mulig angrep. De to som er igjen går nå foran hele kolonnen til fots for å sikre vegen. Rundt første sving smeller det.
– Det ble skutt mot oss med håndvåpen og det var et kuleregn rundt hodene våre. Våre skyttere og skytterne fra enheten vi støtter, svarer på angrepet.
Ingeniørene fortsetter ruteklareringen foran bilene, meter for meter nærmer de seg troppsposisjonen som skal ha forsyningene. Det er 600 meter igjen.
– Vi må bare fortsette ruteklareringen. Skytinga mot oss kan være en bevisst handling fra fienden for å ønske at vi gir opp , setter oss i bilene og gir fart mot målet. Det kan vi ikke, tenk om det er hensikten og de har lagt ut en veibombe i vegen.
Det er i et kanalisert område de beveger seg i. Det er trangt og vanskelig å utgruppere sikringsstyrken på en god måte for å sikre forsyningskolonnen. De må klarere med en begrenset sikringsstyrke i front.
Kulene suser rundt hodene deres, og panservernraketter eksploderer cirka 30 meter over de to som går foran kolonnen.
– Det varer en hel time før vi og forsyningskolonnen er fremme. Heldigvis gikk det bra med samtlige.
– Hva tenker du på i en slik situasjon?
– Jeg har en tanke i hodet og det er å klarere vegen. For jeg vet at soldatene fra enheten vi støtter er særdeles dyktige soldater og tar seg av de som skyter etter oss, så kjapt det lar seg gjøre. Det er den eneste tanken å gjøre jobben, få transporten og forsyninga fram til troppsposisjonen for den afghanske hæren.
Ikke en tanke om at det er 40 plussgrader der han går mens det skytes mot dem, bærende på utstyr som veier 20 kilo.
–Kuleregnet får ikke mye oppmerksomhet, alt fokus er på veien, der vi ser etter spor og tolker utslagene fra detektoren for å finne ut om det er en veibombe.
Hørselsvernet blir løftet delvis av for å lokalisere bedre hvor det skytes fra. Detkan gå ut over hørselen, men det er greit så lenge det er det som skal til for å overleve.
– Jeg tenker ikke familie, eller at ungene kan bli farløse. Det er ett fokus, å finne den eventuelle bomba som ligger i vegen.
De kom fram med forsyninga. Taliban fikk ikke forhindret forsyningskolonnen til den afghanske troppsposisjonen på Russian Hill.
–Denne dagen hadde vi aldri helt kontroll på situasjonen. Det er vanskelig når vi blir beskutt fra landsbyer. Det er ikke lett å lokalisere fienden. Vi ble beskutt fra store deler av sirkelens 360 grader, og hele angrepet varte en times tid, sier Gjersing.
Akkurat dette halve året i Afghanistan ble ikke et hvilket som helst år verken for stjørdalingen eller det norske forsvaret.
– Denne perioden blir ofte omtalt som en av de periodene med de kraftigste kamphandlingene norske styrker har deltatt på etter 2. verdenskrig, sier Gjersing.
Traff bilen
Noen få måneder etter episoden opp mot Russian Hill var det igjen nære på.
– En enkelthendelse som virkelig fikk meg til å tenke at her hadde jeg flaks og overlevde. Jeg satt da som lagfører i fremste kjøretøy. Plutselig skimter jeg noe på høyre side. Det smeller. Jeg ser det kommer noe mot bilen. Det blir igjen en gedigen smell. En panserverngranat treffer bilen. Heldigvis bommet den med noen centimeter, i forhold til kupeen vi sitter i. Den treffer bak på bilen, på pansringa. Den trengte ikke inn der vi satt, trykket slo bare et mindre hull. Det ble ikke full effekt. Hadde den truffet et par centimeter lengre fram hadde jeg nok ikke vært her i dag, sier Gjersing.
Sakte kino
Bilruta på hans side, fikk roser fra splinter som traff ruta.
– Jeg opplevde at alt gikk i sakte kino. Først en blomst på ruta, så en til og en til. Trykket i kabinen ble også slik at noen av toppene på vannflaskene i bildøra gikk i været. Ja, akkurat i denne situasjonen kunne det gått galt.
– Hva gjør dere etter episoder som disse to?
– Det viktigste er å gjøre oss klare til strid igjen. Lempe opp ammunisjon, få vann på bilene, gå over våpen, forvisse seg om at de fungerer. Kanskje må vi dra ut om kort tid i på et nytt oppdrag.
Han forteller at de også går igjennom hendelsene etterpå, ser hva som er gjort bra, og se om de har forbedringspotensialer.
– Det er viktig for igjen å være enda bedre beredt foran nye oppdrag. Samt å få bearbeidet inntrykkene.
– Vi er et natomedlem. Når NATO ønsker støtte, og Norge sier ja til å stille med personell, og det blir sagt at du skal ut, er det klart jeg sier ja. Det er plikten min, det er jobben min.
Gjersing sier at det ikke er vanskelig å forberede seg på nye oppdrag.
– Når jeg er ute, og det er trefninger, kjenner jeg adrenalinet i kroppen, fokuset skjerpes. Noen ganger ønsker jeg meg kanskje tilbake til denne spenningen. Det er nok spenninga i oppgaven som trigger, utfordringa som må løses, det skal gjennomføres det vi har trent på.
– Godt å komme hjem til familien?
– Det er avgjørende og viktig å ha noe å komme hjem til etter oppdrag. Det er min samboer Terese som tar den største byrden, hun passer og drifter storfamilien når jeg er i tjeneste. Hun skal ha en stor takk som holder ut med meg, med den uvissheten hun lever i når partneren og far til barna drar ut på slike oppdrag. Det er et godt å vite at man har denne støtten hjemme slik at jeg kan gjøre meg og mine kolleger klare for nye oppdrag, sier Gjersing.
Forsvarets innsatsmedalje tildeles norsk militært personell som har deltatt i farefulle, spesielle operasjoner og kamphandlinger, besluttet av norske politiske myndigheter. Vedkommende må ha utmerket seg ved tapperhet og mot ut over det som normalt kan kreves. Innsatsmedaljen kan tildeles med rosett for særlig fortjenstfull innsats. Da kreves en aktiv deltagelse i kamphandlinger eller en særlig innsats i farefulle oppdrag.