Ferden går gjennom tre kommuner.
Fra gården Kilnes i Sona i Stjørdal til slakteriet på Sveberg i Malvik og opp til Meråker hvor den foredles til hamburger hos Meråker Kjøtt.
Klokka har såvidt passert 6.30 på morgenkvisten på Kilnes gård i Sona. Men bonden selv, Odd Magne Storflor (39) er allerede godt i gang med å få de sju kyrne som skal sendes til slakteriet, en siste gang gjennom melkeroboten før de blir hentet.
– Dette er kyr som har gjort jobben sin gjennom flere år, og som nå er utrangert. I snitt har de melket 8.500 liter melk for hver kalv de har fått, sier Storflor.
Gutteklubben
Etter en sjekk om at alt er i orden i kufjøset, gå turen over til gammelfjøset.
–Det er her gutteklubben holder til. Ja, oksene altså.
Lukta er hakket rammere på gutterommet. Sammen med de sju melkekyrne er det fire okser som har våknet opp til sin siste dag på gården. Størst av dem er nummer 928. Han står midt i flokken og får serevert sitt siste måltid i fjøset på Kilnes av kårkall Dagfinn Storflor når vi kommer inn.
–Vi leverer dyr til slakt 4–5 ganger i året, noe som tilsvarer rundt 14 tonn kjøtt, sier Odd Magne.
Vår okse, nummer 928, ble født på Kilnes den 21. oktober i 2015.
–Halvannet år på oppforing er normalt for okser.
–Er det en litt vemodig dag når dyrene sendes til slakt?
–Nei, jeg tenker ikke sånn på det. Dette er en del av den vanlige syklusen på gården. Med 135 dyr totalt, med kyr, kalver, kviger og okser, får man ikke noe personlig forhold til noen av dem.
Inn på bilen
Etter kort tid kommer dyretransportbilen som avtalt inn på gården. Han rygger seg til ved gammelfjøset først. Det er oksene som får den innerste plassen på bilen. Ut fra fjøset er det ordnet korridorer, slik at dyrene drives rett inn på bilen.
–Det er viktig både for sikkerheten til dyrene og for oss som skal få dem inn på bilen at dette går så smertefritt som mulig. Når dyrene drives på denne måten har de ikke mulighet til å ombestemme seg og snu, og vi som driver dem inn på bilen kan stå bak hele tiden. Det gjør ting mye enklere.
Etter å ha hentet passasjerene i kufjøset, setter bilen kursen i retning Nortura-slakteriet på Sveberg.
Okse 928 er med på ferden.
Satser stort
Odd Magne Storflor er blant de unge bøndene som har valgt å satse stort på gården. Sammen med kona Karoline (39) og tre barn, som nå er 11, 9 og 6 år, bygde han stort nytt og moderne fjøs for melkekyrne for fem år siden.
–Jeg hadde et fjøs som jeg greit kunne ha greid meg med i ti år til. Men i stedet for å slite ut kroppen og spare på pengene, valgte jeg å ta opp lån og bygge helt nytt. Det er et valg jeg er godt fornøyd med.
–Er det sånn at man må satse så stort for å få det til å gå rundt som melkebonde i dag?
–Vi har kommet under 50 melkeprodusenter i Stjørdal nå, og vi ser at snittstørrelsen på melkekvotene går opp. Når jeg bygde nytt økte jeg opp melkekvoten min opp fra 130.000 liter i året til 312.000 liter i året. Så ting går nok i den retningen, sier Storflor.
Videre til Malvik
Tiden på Kilnes denne aprilmorgenen går mot slutten, og vi henger oss på dyretransporten, som kjører direkte til Sveberg med okse 928.
Vel fremme ved Norturas slakteri på Sveberg blir vi møtt av dyrevelferdsansvarlig, Helge Holmli. Vi sluses ut i den «urene» delen av slakteriet som kalles fjøset.
–Min oppgave er å påse at dyrene har det bra fra de ankommer slakteriet fram til de blir avlivet. Her settes de på bås med tilgang på vann, sier Holmli.
–Hvor lenge står de på båsen?
–Det kan variere litt. Men melkekyr slaktes alltid samme dag som de kommer inn. Dette på grunn av melkeproduksjonen.
Oksen vår, nummer 928, må vente på båsen noen timer før det er hans tur.
–Vi holder på å gjøre oss ferdige med sau på den ene slaktelinja nå i formiddag, så oksen må nok stå på båsen noen timer. Det at dyrene får ro i tiden før slaktingen er også med på å gi bedre kjøttkvalitet. Stressede dyr gir ikke like bra kjøtt, sier Holmli.
Utvikling
På samme måte som dyrene ble sluset inn på bilen fra båsen i fjøset, blir de nå sluset ut av bilen til fjøset på slakteriet.
–Før leide vi dyrene på og av bilen. Nå drives de i stedet. Noe som betyr betydelig mindre slit og risiko for oss, og mindre stress for dyrene, sier Roger Dybvadskog fra Lånke, som kjører dyretransporten.
Han har kjørt dyretransport i over 20 år, og har sett en stor utvikling med tanke på dyras velferd under transport.
–Jeg startet som sjåfør for Dullums slakteri i 1994 og gikk over til Nortura i 2009. På alle de årene fram til i dag har det skjedd en enorm utvikling. Bilene er bedre enn tidligere. Med både krav til rom og god ventilasjon. Og med den behandlingen dyrene får underveis, vil jeg påstå at det vi driver med her til lands ligger veldig langt fram i forhold til dyrevelferd, sier en tydelig stolt Dybvadskog.
Slaktelinja
Da vi returnerer til slakteriet litt senere på dagen, er det klart for slakting av storfe. Nå skal vi inn i den rene delen av slakteriet og må på med beskyttelsesdress, hatt og skoposer. Vi må også sluses gjennom en desinfiserende stasjon for hender og føtter, før vi kommer inn på selve slaktelinja.
Det hele går overraskende stille for seg. Ikke en eneste dyrelyd. Det eneste vi hører er kniver som blir slipt, kjettinger som rasler og samlebånd som beveger seg langs hele slaktelinja.
For å sikre at vi finner igjen vår okse, blir den slaktet som eneste okse blant flere kyr.
–Det er lett å kjenne igjen en okse blant kyrne. De er større og har en annen farge både på kjøtt og fett enn kyrne, som ogå gjerne er eldre dyr, sier Oddleiv Holten, linjeleder på slakteriet.
På hele slaketlinja står det totalt 21 mann på stasjoner. Og alle har ulike oppgaver.
–Ett dyr bruker 30 minutter på å komme gjennom hele slaktelinja. Det gjør at vi kan slakte opp til 280 storfe på en dag. I løpet av et år slaktes det over 60.000 storfe her på Sveberg.
Etter bedøving, oppheng og selve avlivingen starter dyret på ferden ned slaktelinja. En liten reise i seg selv.
–Rett etter avlivingen går dyret til registrering. Der får alle dyrene et eget skrottnummer som gjør dem sporbar. Stasjonen etter kaller vi råddestasjone. Der løsnes spiserøret. Deretter er det fire såkalte førflåingsstasjoner, før vi kommer til stasjonen med hudavtrekk. Neste stasjon er skoltavtak, der hodet kuttes av. Stasjonen etter det kalles baging. Der løsnes endetarmen og legges i en pose. Neste på linja er vomuttak, før vi kommer til den eneste ubemannede stasjonen. Den kalles elstimulering, og bidrar til at melkesyren i musklene på dyret brukes opp og mørningsprosessen settes i gang. Så kommer vi til organuttak og klyvsaga hvor skrotten deles på langs, forklarer Holten.
Mot slutten følger to stasjoner hvor Mattilsynet kontrollerer både skrotten og de spiselige organene.
–Til sist på linja er det tre pusse- og trimmestasjoner før man kommer til sluttkontroll, klassifisering og veiing.
Slaktevekten på oksen vår er på 363 kilo og nummer 928 får klassifiseringen O2+, noe som er normalklassen for oksekjøtt.
Stor arbeidsplass
Nortura i Malvik er landets største storfeslakteri med sine drøye 60.000 storfe i året. De slakter også 150.000 småfe i løpet av et år.
–Vi er i overkant av 300 ansatte når vi er utenfor sesong. Men dette tallet øker betraktelig på høsten, i høysesongen, sier Odd Erik Sveen. Han er nyansatt fabrikksjef ved slakterianlegget på Sveberg.
I tillegg til selve slakteriet og skjærelinjen, har Nortura på Sveberg også en produksjonsavdeling.
–Der lager vi ulike typer kjøttdeig og hamburgere. Dette leveres både til storkjøkken og forbrukerpakninger som skal leveres i butikk.
Bonden er viktig
Nortura er definert bondens selskap og er bygd på samvirkemodellen.
–Det er totalt 18.800 bønder som eier oss. For meg er dette bondeperspektivet viktig. Hadde ikke bonden vært der, så hadde ikke vi vært her. Bonden er selve nerven og livstråden i organisasjonen vår. Vår oppgave blir derfor å skape størst mulig verdi for bøndene, sier Sveen.
Sporing
Alt kjøtt og alle produkter som forlater slakteriet og produksjonsanlegget hos Nortura er sporbart. Et viktig moment for kundenes mattrygghet.
–Ut fra et lot-nummer som står på alle pakkene, kan produktene spores tilbake til det partiet som ble slaktet den dagen som det aktuelle kjøttet kommer fra. Det er viktig i forhold til å begrense eventuelle skader dersom det skulle dukke opp feil med varer fra et parti.
–Hvorfor er det viktig?
–Det er helt avgjørende i forhold til å kunne begrense eventuelle tap hvis noe skulle oppstå. Det bidrar også til å øke matvaretryggheten hos kundene, sier Sveen.
Vi forlater oksen vår når den kjøres inn på kjølerommet. For nå går ferden til okse 928 videre til Meråker.
Alle dyrene får et eget skrottnummer, for å gjøre det enkelt å spore det tilbake til opprinnelsen. Derfor er det enkelt i vårt tilfelle, når Meråker Kjøtt og Per Johan Pedersen skal bestille den eksakte oksen fra Nortura. Så selv om vi får påskehøytiden mellom selve slaktedagen og videreforedlingen i Meråker, kan vi være helt sikre på at det fremdeles er nummer 928 fra Kilnes gård som det nå skal bli til hamburger i fjellbygda.
Fagbrev
Når skrotten kommer til Meråker Kjøtt er første stopp skjæreavdelingen. Der møter vi Anders Munkhaug, som akkurat er ferdig med sitt fagbrev i industriell matproduksjon.
– Jeg har jobbet på skjærelinjen i 17 år, og trives veldig godt med det. Sammen med tre andre i bedriften er jeg nettopp ferdig med fagbrevet, sier Munkhaug.
Tilbudet om utdanningen har de ansatte fått gjennom bedriften.
– Jeg hadde tenkt å gjøre det i flere år. Når det nå var flere som ville ta fagbrevet, ble det til a jeg kastet meg med.
– Hvilken betydning har denne utdanningen for deg i hverdagen, etter 17 år i jobben?
– Du får et annet syn på det med matsikkerhet etter å ha tatt denne utdanningen, sier Munkhaug. Han er forøvrig eneste nordmannen på skjærelinja.
– De andre som jobber her er fra Polen, men de har vært her i 12 år de også, så kommunikasjonen går greit, sier Munkhaug.
Hemmelig oppskrift
Etter at kjøttet er skåret opp, skal det males opp og lages hamburger av.
– Hamburgeren vi lager i dag er en spesialburger, som vi lager til alle restaurantene til Jordbærpikene. Det er kokker derfra som har vært her og smakt seg fram til den hamburgeren de vil ha. Så når vi produserer burgere til dem, lages de på en egen oppskrift, sier produksjonsmedarbeider Anders Olsen, som er med oss rundt på hele produksjonsprosessen.
Denne dagen lages hamburgerne utelukkende av kjøtt fra oksen vår. Etter at kjøttet fra nummer 928 er malt opp, og krydderblandingen ermålt opp nøye, er det tid for å blande det hele sammen.
– Vi blander krydderblandingen sammen med det meste av kjøttet. Men etter at det har stått og eltet i noen minutter, tilsetter vi litt mer kjøtt. Det gjør vi for at sluttproduktet skal bli grovt og saftig.
Kuler på båndet
Etter at blandingen med kjøtt og krydder er ferdig, går turen til kjøkkenet. Der lages «burgerkulene» i riktig størrelse og vekt, før de sendes videre til pakkeavdelingen.
– Vanligvis er det mest steking av karbonader og kjøttkaker her på kjøkkenet, men spesialhamburgere har blitt veldig populære i den siste tiden, så produksjonen øker stadig i omfang, sier Mari Ann Florholmen, som er sjef på kjøkkenet.
På båndet kommer det ut 90 «burgerkuler» i minuttet.
– Vi lager burgerne bare som kuler, slik at de får forme dem som de vil på restaurantene.
Det er sju som jobber på dagtid på kjøkkenet, i tillegg til at det går to vaskere på natt.
Siste stopp
Siste stopp for oksen vår i Meråker er i pakkeavdelingen. Der pakkes kulene i egne bokser, som igjen pakkes i esker, før de sendes til engrosselskapet.
– Her blir burgerne merket riktig. På disse står det tydelig at det er et spesialprodukt for Jordbærpikene, sier Maria Eliasson.
Hun har flyttende til Meråker fra Sør-Sverige.
– Jeg kom flyttende til Meråker i 2009, og har jobbet her siden da, sier Eliasson.
Tradisjonsrik bedrift
Meråker Kjøtt er en tradisjonsbedrift i fjellbygda, som startet i 1954. De siste årene har bedriften med 65 ansatte opplevd en enorm vekst, og i fjor omsatte de for 190 millioner netto.
– Vi har hatt en kraftig vekst helt siden årtusenskiftet og fram til i dag. Særlig de to siste årene har vært bra, sier Per Johan Pedersen.
I 2008 overtok Meråker Kjøtt produksjonen av sodd for Terina. Bare det utgjør en omsetning på 40 millioner kroner i året.
– Det som har økt aller mest hos oss de siste årene er kakeproduksjonen. Altså stekte karbonader og kjøttkaker. Vi har passert 1000 tonn i året på disse produktene, som selges både under eget merkenavn men som i hovedsak, rundt 70 prosent, selges under Gilde-logoen i butikkene.
– Dere er også å finne med egne varer i mange butikker i Midt-Norge?
– Målet vårt er at vi skal være til stede med egne produkter i alle butikker i Midt-Norge. Vi har avtale med alle de store kjedene og er stadig på vei inn med nye produkter. Men vi har ikke ambisjoner om å bli størst. Vi vil alltid være et supplement til de store produsentene.
– Hva er særegent med produktene fra Meråker?
– Vi bruker gamle velprøvde oppskrifter på varene våre, noe som gjør oss mulig å gjenkjenne både på smak og kvalitet. Vi har også valgt å ligge høyt i kjøttinnhold i produktene våre. Selv om det gjør at vi blir litt dyrere, tror vi betalingsvilligheten for kvalitet er stor.
– Selv med stor vekst de siste årene er planene å vokse videre?
– Ja, vi budsjetterer med videre vekst. Vi har et mål om å passere 200 millioner kroner i omsetning i år.
Stor betydning
– Hva tenker du rundt lokaliseringen deres i Meråker. Får dere nok nærhet til markedet?
– Du kan si at vi bruker litt mer på transport enn om vi hadde ligget nærmere Trondheim. Det meste av varene våre går til engroslager der. Men jeg velger å se på det å ligge i Meråker som en fordel for oss. Vi har veldig stabil arbeidskraft. Mange som jobber her har hatt hele sitt yrkesaktive liv i bedriften. Dessuten ser vi den samfunnsmessige betydningen av plasseringen her. Med våre 65 arbeidsplasser anser vi oss som en hjørnesteinsbedrift i bygda. Det er viktig det også, sier Pedersen.
Til Trondheim
Dagen ved slakteriet i Meråker er over, og nå går turen for okse 928 videre fra bygda til storbyen. Normalt ville den ha blitt frosset ned og sendt til engroslager, men denne dagen hopper vi over akkurat det leddet og tar med en pakke burgerkuler direkte til Jordbærpikenes restaurant på Solsiden i Trondheim.
Siste stopp for oksen er altså på matfatet hos Jordbærpikene på Solsiden i Trondheim. I påvente av at restaurantkjeden åpner sin 32. restaurant i Stjørdal i løpet av året, tar vi en forhåndstest av burgermenyen.
Første jobb
I smakspanelet har vi fått med oss de tre ordførerne i Stjørdal, Malvik og Meråker for å smake på okse 928 fra Kilnes. Meråkerordfører Kari Anita Furunes har et spesielt forhold til den næringskjeden vi har fulgt oksen vår gjennom.
–Jeg jobbet selv i butikken, som ligger tilknytning til slakteriet i Meråker, i ti år. Jeg begynte der da jeg var 14 år gammel som vasker, og allerede den gangen så jeg den gløden og engasjementet Per Johan Pedersen hadde for bedriften. En glød og engasjement jeg ser ennå, og som helt sikkert er en av suksessfaktorene for bedriften, sier Furunes.
–Hvilken betydning har Meråker kjøtt for bygda i dag?
–Den er kjempestor. Både i forhold til arbeidsplassene i kommunen og den merkevaren de leverer, som gjør Meråker synlig både i reklame på TV, og i matvarediskene i butikkene. Dette er med på å gjøre oss stolte som mårråkbygg, sier ordføreren.
God burger
Ifølge Lars Ove Elli, som er regionleder med matfagansvar hos Jordbærpikene, er den spesialdesignede burgeren en av restaurantens toppselgere.
–Det skal smake kjøtt av burgeren. Den skal ha en god og riktig smak, noe vi har fått til i samarbeid med Meråker Kjøtt. Smakene utover dette mener vi skal ligge i tilbehøret, sier Elli.
Burgeren ordførerne får servert er toppet med cheddarost og bacon, med restaurantens egen aioli, salat og chips lagd av søtpotet.
–Den smakte veldig godt denne oksen, sier Ivar Vigdenes og holder opp et bilde av oksen vår, fra den sto på båsen i Sona.
De andre to ordførerne er samstemte med Vigdenes om oksens fortreffelighet.
–Storflor på Kilnes sier at det stadig blir større bruk i Stjørdal og at størrelsen på melkekvotene stadig blir større. Hva tenker du om primærnæringens fremtid i landbrukskommunen Stjørdal?
–For meg er det helt greit med større gårdsbruk der det ligger til rette for det, men jeg er også opptatt av at vi har en politikk som legger til rette for at det også er driveverdig å drive mindre bruk også. Vi har bare 3 prosent dyrkbart areal i Norge. Derfor er det viktig at også små og skrinne areal blir utnyttet. Og akkurat det er jeg litt bekymret for, sier Ivar Vigdenes.
I Malvik er Nortura en betydelig og viktig arbeidsplass.
– Nortura er den største private arbeidsplassen, og vi er blant kommunene med størst vekst i private arbeidsplasser, noe Nortura har mye av æren for, sier ordfører i Malvik, Ingrid Aune.
Rundtur
Vi er ved veis ende på ferden til okse 928 fra den sto på båsen på gården Kilnes i Sona. Til Norturas slakteri på Sveberg i Malvik før turen gikk opp til Meråker Kjøtt i Meråker der det blir lagd spasialhamburger av kjøttet. Til sist har nå ordførerne i de tre kommunene fått smake sluttproduktet.
En reise gjennom tre kommuner og flere næringer. Primærnæring, samvirkeorganisasjon og privat produksjonsindustri. En reise som viser hvordan én enkelt okse knytter tre kommuner sammen og som gjør dem gjensidig avhengig av hverandre. Både med tanke på næring, infrastruktur og arbeidsmarked. Og til sist en reise som viser hva som ligger bak, neste gang du setter deg ved middagsbordet for å innta en burger.