Nylig ble årets Storsjöcup avsluttet i Østersund, og arrangøren får kritikk fra flere trønderske klubber. Kritikken går på dårlige baneforhold og forskjellsbehandling.

Etter 15 år som trener for aldersbestemte lag i Stjørdal-Blink har jeg høstet en del erfaring om hva som er en vellykket cup for de det gjelder…unge jenter og gutter. Stikkord er det sosiale, spille mot lag fra andre deler av Norge og fra andre land, flørting over klubb- og landegrenser m.m. De sportslige målene om å vinne cupen blir gjerne frontet av de voksne.

Og med høye sportslige mål, blir det gjerne slik at man leter etter årsaker utenfor seg selv når man ikke lykkes. Ikke jentene og guttene, men de voksne rundt lagene.

Det er nå engang slik at de fleste lag stiller med en spillergruppe som spriker veldig i både ferdighetsnivå og ambisjoner om å vinne pokaler. Man skal, som voksen, passe seg vel for å ha høyere ambisjoner på vegne av spillergruppen enn spillerne selv.

Dårlige baner

Kvaliteten på banene under årets Storsjöcup kritiseres av flere trønderske lag, og arrangøren forstår kritikken. Selvsagt er det ønskelig å spille på flotte gressbaner eller kunstgress. Men å true med boikott av cupen synes jeg lite om. Tenk alle jentene og guttene som gleder seg til at de blir gamle nok til å dra til Østersund, eller de som har vært med og allerede gleder seg til neste år. Jeg tror de fleste spillerne er mindre opptatt av gresskvaliteten.

Fotballkamper avgjøres ofte av tilfeldigheter uavhengig av baneforhold. Og hvis kritikken motiveres av sportslige ambisjoner, at baneforholdene er årsaken til at laget MITT ikke lykkes, så blir det helt feil i mitt hode.

Selvsagt kan det være utfordrende for norske unger å spille på en humpete gressbane, når de er vant til å spille på slette kunstgressbaner til daglig. Men det må tåles, det kommer noen humper senere i livet for de fleste av dem, og de må takles.

Forskjellsbehandling

Arrangøren blir også kritisert for forskjellsbehandling, at såkalte akademilag fra ikke-nordiske land får ting bedre tilrettelagt. Om det er så: Det skulle bare mangle. De har ingen foreldre som kjører de til og fra de banene de spiller på. Men som arrangøren selv uttaler, så er det ikke mulig å lage et oppsett som kan forutse hvem som spiller mot hvem.

En 19-åring jeg snakket med forleden (som selv har deltatt flere år på cupen) reflekterte slik:

«Vi kan jo spørre de norske barna om de vil bytte plass med akademispillerne resten av året» .

Svaret på et slikt retorisk spørsmål er vel gitt?

Å møte et av de gode ikke-nordiske lagene, f.eks. fra Latin-Amerika, kan sammenlignes med at Vuku møter Rosenborg i cupen. En skrekkblandet fryd. Men har man ambisjon om å ta med seg pokalen hjem, blir et slikt møte fort en skuffelse.

Barna er hovedpersonene

Nå kjenner jeg selvsagt ikke til hva som blir sagt og gjort rundt om de forskjellige lagene, men på generelt grunnlag kan jeg si at cupen er til for barna. Det er de som er hovedpersonene, det er de som skal høres. Og blant disse jentene og guttene i forskjellig alder er motivasjonen for å delta vidt forskjellig.

Som en illustrasjon på det siste skal jeg avslutte med en kommentar fra en 13-åring som satt på benken ved siden av meg og så laget sitt putte 3-4 mål i løpet av kort tid. 13-åringen hadde nettopp begynt å spille fotball, og var meget klar over sine begrensede fotballferdigheter.

«Æ synes det like artig å sjå på æ».

Petter J. Salberg