Legene mente at han i beste fall kunne håpe på å komme seg opp og stå etter den brutale trafikkulykka. Stjørdalingen Svein Nordby vet at han er heldig – sånn sett.
Det er takket være en jernvilje. Hard trening og et sterkt ønske om å komme seg etter den fryktelige ulykken 10. januar 2016. I dag kan han gå. Ikke langt, men noen hundre meter går bra. Han kan rusle ut i gata og smile til verden, og det gjør han. Smiler til alle han kjenner. Men det er et smil som koster. 52-åringen har sterke smerter.
Bladet snakket med Svein Sørensen Nordby og kona Camilla Sørensen Nordby (35) for litt over ett år siden, tre måneder etter ulykken i Sverige. Det var brutale fakta om hva man kan bli utsatt for på veien.
Fæl ulykke
Svein og familien skulle fra hytta i Mattmar i et forrykende snøvær. Ut av det hvite kommer en bil midt imot og kolliderer. Svein unngår å treffe midt i front, men tar smellen på sin side og blir sittende fastklemt med massive knusningsskader i beina.
Da satt han i sykeseng i stua og satt i elektrisk rullestol med bena i skinner. Nå kommer Svein på krykker. Som sist er det hunden Mattis som er framst i velkomstkomité. Camilla byr på en kopp kaffe ved kjøkkenbordet.
Vi er der for å lage en gladsak denne gangen. Ikke mange hadde trodd at de skulle få se trafikklæreren komme gående.
Opp og nedturer
– Det har vært et litt rart år, sier Svein.
– Det har vært mange opp- og nedturer, og mange sykehusopphold. Ullevål, Sunnås, Aker, St. Olavs, Levanger og Meråker kurbad. De har reparert en del, så nå får jeg til å gå noen hundre meter uten krykker når formen er fin. Men det er vondt 24 timer i døgnet, beinsmerter. Og der er det mest stillstand. Jeg kan ikke ta smertestillende. Da jeg lå på sykehus etter ulykka fikk jeg leverbetennelse. Etter det tåler jeg ikke engang paracet.
Han kjører bil igjen, og har prøvde seg litt på jobb.
– Men hvis jeg ikke passer meg, får jeg det igjen om natta. Legene vet ikke helt hva smertene skyldes, og heller ikke om de blir borte. Det er fortsatt noen åpne brudd i beina. De har plagdes med å gro, men det er ikke sikkert at det er årsaken, sier han.
Saken fortsetter under bildet.
Tøft å takle smertene
– Hvordan takler du dette?
– Jeg er aldri ute blant folk når jeg ikke er bra.
Folk sier hele tiden at Svein er blid og positiv. Aldri sur og grinete. Men de får ikke sjansen til å se den siden.
– Har jeg det vondt og er mismodig, så holder jeg meg hjemme.
– Det er jeg som får det da. Men det er bedre det. Men man må få lov å være seg selv hjemme og ha en samtalepartner, sier Camilla som ikke legger skjul på at det er tøft.
– Det er klart situasjonen er en utfordring for oss.
Snudd på hodet
Du blir utsatt for en ulykke og skades. Plutselig er alt annerledes. Fra å leve et liv med alskens aktiviteter og bare bagatellmessige problemer, kan du være glad du i det hele tatt er i live. Men det gikk bra, er konklusjonen etter en stund - i alle fall sett utenfra. Men ingenting blir som før. Det må du ta innover deg.
– Jeg kan ikke løpe i fjellet, gå på ski og drive på slik som tidligere. Det er et tap, men vi prøver å kompensere.
– Med å gjøre de tingene som går an, skyter Camilla inn.
– Vi er flinke til å være ute. Nå planlegger vi for eksempel ny Robinson-helg. Da putter vi ungene i kano og padler ut til en eller annen øy i Storsjøen. Det er «glamping», en glamorøs form for camping. Vi har med taco og sånt. Det skal være komfortabelt, men vi sover under åpen himmel, og ungene får noen utfordringer å prøve seg på. For eksempel å lage bål uten fyrstikker og å bygge gapahuk.
En stor dag
– Sist vi snakket hadde dere planlagt bryllup?
– Ja, og det ble det.
– Jeg har fått min prinsesse! sier Svein.
Camilla smiler.
– Vi giftet oss i hagen på hytta. Det var et stort mål for Svein å kunne gå selv opp kirkegulvet. Og det var et stort øyeblikk for familie og venner og for oss, da Svein reiste seg og gikk noen meter på plena etter at presten hadde viet oss. Det var en overraskelse, og det hadde kostet mye å komme dit, forteller hun.
Hindringer
De synes strevet har gitt stor uttelling. Det er himmelvid forskjell fra tilstanden i dag, fra å sitte i rullestol og måtte ha hjelp til alle dagligdagse gjøremål.
– Det er ikke så tilrettelagt på Stjørdal som en skulle tro. Det burde vært tatt opp. Flere plasser har handicaptoalett, men det er for trangt å komme inn med elektrisk rullestol. Flere steder i Trondheim har do i kjelleren uten rampe eller annen rullestoladkomst. Å besøke kompisene en ettermiddag, var ingen selvfølge når du ikke kommer deg inn i vanlige hus. Det er sånt som betyr mye når situasjonen er sånn.
– Hvordan trener du nå?
– Jeg er veldig heldig som får trene på Impulse og hjemme. Ellers får jeg veldig god hjelp på Stokmoen fysioterapi, hos Sverre. Han er veldig flink. Jeg har ikke gitt meg ennå. Jeg skal klare å gå enda litt lengre. Jeg håper å bli smertefri. Det ser ikke så bra ut, men da er det noe jeg må lære meg å leve med.
– Svein har veldig ståpåvilje. Det er jeg som er redd for at han tar i for hardt, sier Camilla.
– Målet er å få deg med på fjellet igjen, Svein, men i dag ville det vært litt risky, legger hun til og smiler.