Søndag 13. juni 1993 lander en traumatisert familie fra Bosnia på Fornebu. Med seg har de 11 bæreposer med sommerklær.
Noen år senere jobber mor som tannlege i Hommelvik, far som tollbetjent i Trondheim og sønnen ved Thora Storm videregående skole. Datteren studerer jus i Bergen.
Familien Drljevic tilhører en flyktninggruppe som har klart seg like bra som resten av den norske befolkningen. Bosnierene utpekes som integreringsvinnere i Norge.
For å forstå deres historie skal vi noen tiår tilbake i tid.
Bilbombe
3. april 1992: 8 år gamle Riad sitter sammen med sin private engelsklærer i en sofa. Mamma Narcisa og pappa Senaid mente at barna skulle få god engelskopplæring og spanderte privattimer på ungene.
– Alle i Mostar vet hvor de var den dagen. En tankbil ble brukt som bilbombe, og jeg fikk et bilde som hang over sofaen i hodet, forteller Riad.
Saken fortsetter under bildet.
Bilbomben ble starten på en blodig og væpnet konflikt, som til slutt krevde over 100.000 menneskeliv. En drøy tredjedel av disse var sivile.
Konflikten dreide seg om kontroll over landet og de bosniske serberne ønsket ikke et selvstendig Bosnia.
Landet var i årene 1992 til 1995 involvert i to kriger. Disse krigene regnes for å være de største væpnede konfliktene i Europa etter andre verdenskrig.
Naturlig mål
Etter bilbomben 3. april 1992 startet krigshandlingene for alvor. Tung beskytning fra åsene over byen hadde startet, og rundt om i byen var snikskyttere utplassert. For den muslimske familien Drljevic - som bodde midt i sentrum av Mostar - ble forholdene etter hvert umulige. Mostar blir kalt bruenes by, og bruene er forbindelsen mellom bydelene over elven Neretva.
Bruene ble et naturlig mål for soldatene og familien forsto at det ville bli vanskelig å komme seg unna hvis de ventet for lenge.
Besluttet å dra
I løpet av noen minutter en dag i slutten av april tok mor og far beslutningen om å dra. I all hast ble barn og litt klær pakket inn i bilen.
Saken fortsetter under bildet.
Snikskyttere var svært aktive på denne tiden. Far ligger over de to barna i baksetet når Narcisa kjører fra huset i sentrum. Rundt dem hagler dødelige kuler fra snikskytterne.
– I bilen bak oss ble en mann truffet i hodet av snikskytterens skudd, forteller Riad.
Stakk avgårde
Familien kom seg over til Narcisas onkel i en annen bydel, men ble rådet til å fortsette til et tryggere sted. Hos onkelen fantes det ikke tilfluktsrom. De havnet i et tilfluktsrom like ved Senaids søsters bosted i en annen bydel. Det ble deres hjem de neste tre ukene. Både voksne og barn manglet klær. En dag, uten de andres viten, kjørte Narcisa tilbake til huset i Mostar.
– Hvordan kunne jeg være så gal? Da jeg kom inn i huset, tok jeg en dusj. Jeg forsto ikke konsekvensene av min handling, og mens jeg sto i dusjen begynte granatene å dundre rundt boligen. Ingen visste at jeg var der, hvem kunne hjelpe meg hvis huset ble truffet? Jeg rasket med meg noen klær og løp ut, forteller hun.
Hørte skudd
I det samme Narcisa kommer ut på gaten, hører hun skudd og kulene treffer noen centimeter fra beina hennes. Med plastposer i armene sniker hun seg langs husveggene, og bort til bilen som står rundt nærmeste gatehjørne.
Saken fortsetter under bildet.
– Jeg ble ikke truffet, men kulene traff asfalten som igjen traff meg og jeg fikk noen sår på leggene. Da jeg kjørte tilbake ble en drosjesjåfør jeg kjente drept av en snikskytter. Han kjørte rett foran meg, forteller hun stille.
Ble beskutt
I mai hadde de stridende partene inngått en midlertidig våpenhvile og de voksne lot de minste ta en tur på lekeplassen for å spille fotball.
Riad stilte seg i mål. På grunn av lite søvn de siste dagene støttet han hodet mot den ene målstanga for å slappe litt.
– Plutselig roper en venn at jeg må våkne. Idet jeg tar et steg ut for å redde ballen, hører jeg en skarp lyd. Det var et skudd som slo inn i stanga i hodehøyde hvor jeg hadde stått noen sekunder tidligere. Hadde jeg ikke reddet ballen ville jeg blitt truffet, forteller han.
En snikskytter to hundre meter unna hadde siktet og skutt med en ekspansjonskule på en syvåring som spilte fotball.
Slaktet ned
Krigen i Bosnia inneholdt alt det verste mennesker kan oppdrive av ondskap. I enkelte områder ble det bedrevet etnisk rensing, og hele familier og grender ble slaktet ned. Overgrepene mot sivilbefolkningen var endeløse.
Det ble også opprettet også konsentrasjonsleirer. Hundrevis av mennesker døde av sult og tortur. I etterkant av krigen sammenlignet FNs påtalemyndighet leirene i Bosnia med de tyske konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig.
Saken fortsetter under bildet.
Lokalt var forholdene svært utfordrende. Familiemedlemmer og omgangsvenner med ulik etnisitet opptrådte plutselig overfor hverandre som fiender, noe som kunne ende med drap.
Et grotesk eksempel som beskriver ondskapen er en ung gravid kvinne som ble jaget av en mann. Hun skulle voldtas og drepes. Mannen som ville drepe henne var forlover for kvinnens ektefelle i bryllupet like før.
Krigen tok slutt på senhøsten i 1995, noen måneder etter massakren i Srebrenica hvor 8000 muslimer ble drept
Til Kroatia
Hendelsen på lekeplassen var den utløsende årsaken til at familien Drljevic ville komme seg ut av landet. 20. mai satte familien seg i bilen med kurs for Kroatia.
– Svigermor, Senaids søster og hennes datter og mine to barn ble plassert inn i den knøttlille bilen. Senaid fikk ikke lov til å forlate landet, forteller Narcisa.
Det var fortsatt mørkt, og på vei over fjellpasset kjørte hun med lysene slukket. Familien ble kontrollert flere ganger, men fordi det bare var kvinner i bilen slapp de forbi postene.
Fulgte ferden
Senaid ville følge med på familiens ferd, og klatret opp på et tak for å se etter bilen på veien. Plutselig ble det farligste punktet på veien bombet, og senere fikk han høre at flere mennesker hadde blitt drept i det samme området. Narcisa og hennes følge hadde imidlertid passert svingen minutter tidligere. Det visste ikke Senaid og heller ikke hans svigerforeldre. Det skulle gå tre måneder før han får livstegn fra familien.
Øyboere
På øya Hvar like utenfor Split i Kroatia kjente Narcisa til en eldre dame som bodde alene. Hos henne kunne de bo. Selv var de usikre om Hvar var trygt for bosniske flyktninger, men det var deres eneste mulighet.
Lite visste de da om at Kroatia og Bosnia noen måneder senere skulle starte en krig seg imellom, og de visste heller at de skulle bli værende 13 måneder på Hvar. Det verste var likevel at usikkerheten om pappa Senaid var i live.
Narcisa hadde lite penger mens de var i Kroatia, men betalte en liten leiesum til den eldre damen de bodde hos. Hver eneste dag gikk hun fem-seks kilometer til Røde Kors for å få gratis mat som hun fraktet med seg i et tøynett.
Gjenforeningen
Narcisa raste i vekt, ikke bare på grunn av begrensede mattilganger. Desperasjonen over å ikke komme i kontakt med Senaid og resten av familien gjorde situasjonen utålelig. Levde han? Satt han i konsentrasjonsleir? Hun måtte vite.
En dag bestemte Narcisa seg for å kjøre tilbake til Mostar.
– Jeg kunne ikke leve lenger på denne måten. Jeg måtte finne ut om mine barn har en far. Barna spurte hele tiden om Senaid.
Svigermor ble informert kvelden før avreisen, og fikk beskjed om å ta vare på barna.
– Riad hørte at jeg snakket med svigermor om natten, og da jeg skulle smyge meg ut om morgenen sto han klar ferdig påkledd. Han insisterte på å være med. Riad skulle treffe sin far.
Kjørte feil
Dermed ble guttungen med på den farlige hjemreisen. Til overmål kjørte Narcisa feil, og havnet i de verste områdene for krigshandlingene. På et kontrollpunkt ble de stoppet, og soldaten og mor havnet i en diskusjon. Riad ble redd og reagerte med å klemme hendene rundt sin mor i førersetet. Etter hvert fikk reisen fortsette, og da de kom ned over fjellsiden ser de granatbombene som flommer over Mostar. Da bilen nærmet seg Mostar ble Narcisa stoppet av kjentfolk, som advarte henne mot å fortsette videre.
– De sa at jeg skulle vente til kveldingen. Rundt klokken 19 stoppet oftest bombingen av Mostar, ettersom soldatene skulle ha kveldsmat, sier Narcisa.
Gikk ned 30 kilo
Senaid bodde hos mannen til sin søster mens resten av familien var i Kroatia, men var hos en kompis akkurat denne kvelden. På vei tilbake fikk han se bilen.
– Plutselig ser jeg bilen vår parkert utenfor. Jeg ble helt satt ut. Det var som en drøm. Jeg hadde aldri forventet at de ville komme tilbake, slik situasjonen var.
Narcisa ble svært overrasket over å se igjen mannen.
– Jeg hadde gått ned 25–30 kilo på de tre månedene. Jeg hadde tilgang på mat, men situasjonen gjorde sitt til at jeg ikke hadde matlyst. Om nettene lå jeg og drømte om familien, sier Senaid.
Ut i siste liten
Å reise tilbake til Kroatia uten Senaid var aldri noe alternativ. Gjennom en kroatisk bekjentskap fikk de ordnet tillatelse til å krysse grensen.
På Hvar ble situasjonen etter hvert vanskeligere. De muslimske barna fikk i motsetning til de kristne ikke lov til å gå på skolen. Hjemme på kjøkkenet i leiligheten arrangerte Narcisa underviste barna. Skulle de ut i byen, fikk ungene beskjed om holde kjeft ettersom mor ikke ville at de andre skulle vite at de var bosniere.
Spenningen økte
Pappa Senaid hadde midlertidig opphold, og måtte etter hvert til grensen for å jobbe som tollbetjent med ansvar for opplæring av nyansatte. I helgene reiste han tilbake til Hvar for å være sammen med familien. Samtidig økte spenningen mellom Kroatia og Bosnia, noe som senere skulle gikk over i rene krigshandlinger.
– Natt til 8. mai 1993 ble jeg vekket av den kroatiske eieren av boligen vi oppholdt oss i. Han anbefalte meg sterkt å reise til familien umiddelbart, sier han.
Noen timer etterpå ble flere som ikke flyktet hentet og satt i konsentrasjonsleir.
– Jeg har aldri hørt noe etterpå om hvordan det gikk med de andre, sier Senaid.
Tilfeldigheter og gode hjelpere fører familien nok en gang sammen, men nå forstår foreldrene at de befinner seg i Kroatia på lånt tid.
Til Norge
– Pappa kom hjem, og sa at vi må bort fra Kroatia raskt. Da begynte flukten gjennom Europa, forteller Riad.
Å kjøre bil var for risikabelt for å komme seg til Zagreb, hvor de skulle ta fly til Zürich og videre til Oslo. Derfor ble det båttransport først til Split og derfra i nattbåt til Rijeka. Med seg på reisen hadde de Senaids mor Razia på 77 år.
– Hun var gammel og syk, og greide ikke å ta buss. Vi valgte heller taxi. Da var det mindre sjanse for å bli stoppet, sier Senaid.
Ny epoke
Grunnen til at Norge ble valgt var at Senaids søsters mann hadde en bror som bodde i Norge. Han bad familien komme så raskt som mulig, før Norge stengte grensene.
– Vi fikk de siste flybillettene på flyet til Zürich, og klokken halv 11 om kvelden lander vi i Norge, smiler Narcisa.
Saken fortsetter under bildet.
13. juli 1993 blir starten på en ny epoke.
Etter å ha tilbrakt den første tiden i transittmottak på Tanum i Oslo, flytter familien til Malvik. Senaid, Narcisa, Riad, Mirna og bestemor Razija blir de fem første bosatte bosniske flyktningene i Malvik kommune.
Familien tildeles et lite rom med kjøkken ved gamle Vikhammer motell og får etter hvert selskap av ytterligere ni bosniske familier.
– Vi hadde ikke mye plass, men det betød lite etter alt det vi hadde opplevd, sier Narcisa.
Første møtet
Den første kontakten med lokalsamfunnet regisserte flyktningene på egen hånd. Da bosnierne kom til kommunen stilte beboerne på Vikhammer opp med klær og støtte. Som takk inviterte de ti familiene på mat fra hjemlandet og hygge i hotellokalene.
– Det ble vårt første møte med lokalbefolkninga i Malvik, sier Narcisa og smiler.