Familien Drljevic fra Vikhammer var Malviks første bosniske flyktninger. Familien tilhører en flyktninggruppe som har klart seg like bra som resten av den norske befolkningen.
Saken fortsetter under bildet.
Bosnierene utpekes som integreringsvinnere i Norge.
14.000 mennesker flyktet til Norge under Balkan-krigen. Flyktningene har blitt boende spredt over hele landet, og har i liten grad reist hjem etter at freden kom. Ifølge tall fra SSB er sysselsettingen blant bosniske innvandrere på nivå med resten av den norske befolkningen.
Gjestfrihet
– Vi skjønte tidlig at det viktigste var å lære språket, forteller Narcisa Drljevic.
64-åringen har dekket stuebordet i Vikhovlia med småkaker, nøtter og kaffe. Gjestefrihet er sentral i den bosniske kulturen. Å snakke med ukjente i heisen og invitere naboen over på kaffebesøk er helt vanlig.
Viktig å bli kjent med folk
Tall fra Statistisk sentralbyrå forteller at bosniske familier flytter mindre rundt i Norge enn andre flyktninggrupper etter at de har fått tildelt bosted.
– Mange flyktninggrupper vil bo i samme område. For oss har det hele tiden vært viktig å bli kjent med lokalbefolkninga. Åpenhet er en del av vår kultur, sier Narcisa Drljevic.
Iskaldt møte
Vinteren 1994 er iskald og snørik. Malviks første bosniske flyktninger får hver sin blå boblejakke fra Røde Kors og ligner et lite idrettslag der de tusler til og fra nærbutikken på Vikhammer. Narcisa Drljevic ler når hun tenker tilbake. Om noen hadde sagt at de om 20 år skulle bo i en leilighet på motsatt side av gata ville de ledd alle sammen.
– På det tidspunktet tenkte vi at oppholdet i Norge ville bli midlertidig. At krigen ville ta slutt og at vi alle skulle reise tilbake om noen måneder. Slik ble det ikke, sier Senaid Drljevic og smiler skjevt.
Fikk nytt hjem
I februar 1994 går de 17. olympiske vinterleker av stabelen på Lillehammer. Noen dager ut i idrettsfesten får familien Drljevic et nytt sted å bo. Den kommunale leiligheten øverst i Nessvegen i Hommelvik blir deres nye hjem.
Oppmerksomheten i nærmiljøet var uvant for både voksne og barn. Lokalavisa kom på hjemmebesøk og på det gamle Samvirkelaget kunne folk snu seg en gang ekstra når det kom fremmedfolk inn i butikken.
– Vi ble kjempegodt mottatt av folk i Hommelvik. Enkeltpersoner i lokalsamfunnet skal ha mye av æren for at ting ble som de ble. Barna ble tidlig inkludert i idrettslaget og kontakten med folk i bygda var helt avgjørende, sier Narcisa.
Lang vei til arbeidslivet
Deretter handlet det om å komme seg ut i arbeid. Det skulle imidlertid vise seg å være mer krevende enn ventet for den erfarne juristen og den tidligere selvstendig næringsdrivende tannlegen fra Mostar. Narcisas utdanning fra universitetet i Sarajevo holdt ikke til å praktisere i Norge og den da 40 år gamle klinikkeieren ble nødt til å sette seg på skolebenken. Det skulle bli en lang og kronglete vei.
Sju år
Etter å ha bestått norskeksamener på universitetsnivå, engelsk fra videregående og en omfattende opptaksprøve fikk hun endelig plass på tannlegeutdanninga i Bergen. Sju år etter ankomsten til Norge får Narcisa autorisasjon som norsk tannlege. Senaids historie er ikke veldig ulik. 67-åringen – som gikk av med pensjon i fjor høst – fikk 20 år i den norske Tolletaten. Det takket være stor egeninnsats og vilje til å bidra i arbeidslivet.
– Jeg ville jobbe med det jeg kunne best. Vi mente at det var det beste for oss selv og det norske samfunnet, sier Senaid.
Derfor bet han tennene sammen og tok etterutdanning på Folkeuniversitetet i Trondheim. Til slutt fikk Senaid tilbud om praksisplass som tollbetjent i Trondheim. Underveis dømte han fotballkamper for å spe på inntekten.
Høy utdanning
Hele 35 prosent av bosnierne i Norge har høyere utdanning, mot 32 prosent i den norske befolkningen generelt.
– En faktor er at det var mange ressurssterke mennesker i jobb som flyktet da krigen plutselig brøt ut. I den bosniske kulturen er det viktig at du deltar i samfunnet, sier Riad. 33-åringen er utdannet barnevernspedagog og jobber med innvandrerungdom på Thora Storm videregående skole i Trondheim.
Utnytter ikke ressursene
– Er bosniske flyktninger i integreringsvinnere, slik dere vurderer det?
– Vi er nok høyt oppe på den skalaen, ja, smiler Narcisa Drljevic.
Senaid mener imidlertid det norske samfunnet ikke har evnet å utnytte ressursene som finnes blant flyktninger i Norge.
– Jeg kjenner mange drosjesjåfører som har høy utdanning. Det er ressurser der ute som ikke blir utnyttet, sier han.
Fremmedfiendtlighet
I 2009 opplevde litt over halvparten av innvandrerne i Norge diskriminering på ett eller flere områder, ifølge SSB. Innvandrere med bakgrunn fra Somalia, Irak og Iran opplever mest forskjellsbehandling.
Den bosniske familien på Vikhammer har alle på en eller annen måte sett tendenser til fremmedfiendtlighet. Verst var det da en studieveileder på et norsk universitet ba Narcisa om å reise tilbake til Bosnia. Noen norsk tannlege ville hun aldri bli, mente han.
«Vi trenger deg ikke her i Norge», sa veilederen og avsluttet samtalen.
Så feil går det an å ta.