– Hun sto lenge og bare så på meg før hun ropte: «Sønnen min er her! Ariel er her!» Så klemte hun meg, gråt, og hvisket i øret mitt: «Unnskyld – jeg var ikke sterk nok!».
Ariel Hetland (22) og kjæresten Nora Benjaminsen (20) hadde planlagt en tre måneders rundtur i Brasil for å oppleve landet der Ariel er født.
Da de dro derfra, hadde han ikke lenger bare to søsken. Han hadde fått tre nye. Han hadde møtt mamma, bestemor, lillebror Victor og de to småsøstrene Sabrina (9) og 11 måneder gamle Samara.
Planlagt? Nei. Men en lang rekke tilfeldigheter førte til at Ariel Hetland og etter hvert også storebror Orion (24) og lillesøster Ariane (21) fikk lære mamma, bestemor og alle de andre å kjenne.
Ringen var sluttet for de tre.
Lykketreff
Men for å starte fra begynnelsen:
Ariel og kjæresten Nora hadde planlagt en tre måneders opplevelsestur i Brasil. Joda, de visste at han var en av søskenflokken på tre som ble adoptert til Meråker for 16 år siden. De hadde også adressen til barnehjemmet der de bodde til de ble adoptert og de hadde kanskje tenkt å dra innom der på besøk.
Lenger enn dette hadde de ikke planlagt. Så starter den lange kjeden av tilfeldigheter.
– Vi var usikre på hvordan vil skulle bo. Et rimelig hotell? Hostell? Eller kanskje skulle vi prøve Airbnb? Egentlig fristet det ikke å skulle bo privat. Da vi skulle til São Paulo, søkte jeg både på hotell og herberger. Til slutt tenkte vi: Hvorfor ikke prøve Airbnb? forteller Nora Benjaminsen.
Det skulle vise seg være et lykketreff. De endte opp med å bo på et rom hos Rafael og Mayara, et par som levde på Brasils velstående solside. Kjemien stemte umiddelbart.
– Vi nevnte for dem at jeg var født i São Paulo, og at jeg hadde vokst opp på et barnehjem. Rafael satte seg med en gang til pc-en. Han brukte flere timer på å søke. Fant små spor som tente et lite håp – men nei, forteller Ariel Hetland.
Saken fortsetter under bildet.
Barnehjemmet
Rafael og Maryara ble med dem til barnehjemmet. Der møtte Ariel folk som fortsatt husket ham, 16 år etter at han ble adoptert til Norge.
– Flere av dem følte at de hadde vært som foreldre for oss. Noen begynte også å gråte. Den ene av dem måtte holde rundt meg – det var sterkt, forteller han.
De trodde det skulle bli med det. Men barnehjemmet hadde orden i arkivene sine. De snakket med sjefen om å få søke der.
– Vi fikk utlevert en tykk mappe. Vi satt og bladde i flere timer. Alt var på portugisisk, men Rafael, hybelverten vår, hjalp oss tålmodig med å oversette, forteller Ariel og Nora.
Mappen viste seg å inneholde veldig mye spennende. De fant fødselsattestene til Ariel, Orion og Ariane. De fant navnet på besteforeldrene på mors side. De leste flere avisutklipp.
Det kom fram at barna ble hentet av barnevernet og plassert på barnehjemmet.
– Fra Brasil har jeg alltid sett for meg en høy, rød bygning som jeg forbandt med barnehjemmet der vi bodde. Men det som jeg trodde var en slags drøm, viste seg å være sant. Det var huset der vi ble hentet før vi ble plassert på barnehjemmet. Da jeg leste avisutklippet, skjønte jeg: «Oi – det er jo den bygningen jeg hele tiden har tenkt på!», forteller Ariel.
Saken fortsetter under bildet.
Innholdsrik mappe
Etter hvert dukket mer fram fra mappen, blant annet mors og fars fødselsdager. Det var viktig for å ha et konkret utgangspunkt for videre søk. Men id-nummer, som alle i Brasil skal ha, fant de ikke. De var rådville, de visste ikke helt hvordan de skulle komme videre. De prøvde på Facebook, de spurte flere – før de tilfeldigvis ble invitert til en bursdag der det også var en advokat som hadde tilgang til kilder som andre ikke hadde innsyn i.
– Han fant et gatenavn og et husnummer i favelaen. Sammen med Rafael og Mayara ble vi enige om å dra dit en lørdag. Det var et skikkelig fattig område. Rafael ville ikke bruke sin private bil. Den var for ny, den kunne være utsatt. Vi tenkte oss om, vi snakket om det: Skulle vi dra? Vi visste jo ingen ting om dem. Kanskje ville de ikke ha noe med oss å gjøre i det hele tatt?
De bestemte seg, og de dro, alle fire. De fant gaten med det rette navnet, de kjørte rundt og spurte folk de traff om de kjente «Sandra», mammas navn. Men ingen hadde hørt om henne. Heller ikke klarte de å finne det oppgitte husnummeret. Det eksisterte ikke. Ny skuffelse – før Rafael fikk en idé: Det fantes en annen favela ikke langt unna – og der var det en gate med samme navn. Nytt forsøk, ny runde på jakt etter gate, husnummer og «Sandra».
Enda en gang var i ferd med å gi opp. Det så nytteløst ut. Ingen kjente noen Sandra. Men like før de skulle til å gi opp, fikk de kontakt med en person som viste dem veien til et skrøpelig hus.
Saken fortsetter under bildet.
– Ariel og jeg satt i bilen mens Mayara og Rafael gikk inn i huset, traff en kvinne og fortalte henne at de lette etter «Sandra». Jo, hun kjente Sandra, «datteren min – Sandra».
– «Da sitter barnebarnet ditt i bilen. Han ønsker å se deg».
Nora og Ariel skifter på å fortelle. De ser at de to brasilianske vennene kommer bort til bilen og sier «Ariel – vi har funnet bestemoren din. Hun gråter, men det virker som om hun er veldig glad».
– Vi gikk inn i det fattige, vesle huset som består av ett rom, mindre enn en vanlig bilgarasje. Der står det en dame, hun gråter, hun skjelver, hun trekker meg inn til seg, tar på meg, kjenner på kinnet mitt...
22-åringen Ariel fingrer med løperen på bordet og er tydelig beveget mens han forteller. Han innrømmer at dette et sterkt øyeblikk.
– Hva jeg tenkte? Jeg vet nesten ikke – jeg visste at dette var bestemora mi. Men forstå det? Det var så rart, det var så fattig. Da jeg satt på senga, fortalte hun at «i dette rommet ble du født». Jeg tenkte «oi – jeg født her»! Etter hvert kom flere inn i rommet, blant annet en ungdom. «Hæ?» tenkte jeg. «Det er Orion!». Han så jo ut akkurat som broren min!
Nei, det var ikke storebror Orion, men lillebror Victor – den eneste av søskenflokken på fire som ikke ble adoptert til Norge.
Mamma
Men mamma? Hun bodde like i nærheten.
Victor ble med for å vise vei. De stoppet foran en større bygning som var bygd for fattige. Men dit skulle de ikke. I stedet forsvant de inn i bakgården, bort til et hus som var enda mindre og dårligere enn det bestemoren bodde i.
– Vi banket på, Victor ropte at hun måtte komme ut, vi hørte en stemme svare. Jeg tenkte: «Oi, dette er mora mi»! Hun kom ut og ble stående lenge og se på meg. Jeg løftet hånden til en slags hilsen. Plutselig ropte hun: Sønnen min er her! Ariel er her!»
– Hun forsvant inn og kom straks tilbake med en liten jente i armene. Samara, lillesøsteren min, 11 måneder gammel. Så klemte mor meg inn til seg, gråt og hvisket i øret mitt at «unnskyld – jeg var ikke sterk nok. Jeg var ikke sterk nok».
– Et tøft øyeblikk?
– Ja. Jeg gråt ikke da jeg møtte bestemor. Men her knakk jeg sammen. Det ble litt mye...
Saken fortsetter under bildet.
Ringte hjem
Søskenflokken hadde plutselig vokst. Ariel, Orion og Ariane fra Meråker hadde plutselig fått tre yngre søsken. Victor på 19 var helbror, Sabrina (9) og Samara (11 måneder) var halvsøstre.
De kunne ikke holde nyheten for seg selv. De måtte ringe hjem og fortelle.
– Tidligere på dagen hadde vi avtalt å ringe. Vi fikk kontakt med Orion og Ariane hjemme i Norge og fortalte dem alt sammen. Vi hadde funnet mamma, søskenflokken er dobbelt så stor som før – og vi fortalte Ariane at hun ikke lenger var den eneste jenta i søskenfloken. Hun gråt som bare det.
Etter tre dager hadde begge ordnet med flybilletter til Brasil.
Saken fortsetter under bildet.
«Du er broren min»
Hva tenkte Orion da han fikk beskjeden om at de hadde funnet mamma?
– Æ veit itj, æ! Selvsagt ble jeg glad, uten at jeg sa så veldig mye. Jeg ble heller taus. Jeg ble vel mest nervøs, og det kom opp mange minner. Men det gikk ikke skikkelig opp for meg, jeg kunne nesten ikke tro det før jeg fikk sett dem selv. Jeg ville vente med gleden til jeg kom dit selv. Jeg grugledet meg, sier søskenflokkens eldstemann.
De neste to ukene brukte hele gjengen fra Norge på å bli kjent med familien i Brasil. Man skulle kanskje tro at en niåring ville være litt sjenert og kanskje ikke skjønne helt hva dette dreide seg om, de fremmede menneskene som hun aldri hadde sett før. Men nei.
– Sabrina kom inn i rommet, hun hoppet rett opp i fanget mitt, ga meg en klem og erklærte: «Du er broren min»!
De fire fra Norge har fått et blikk inn i en verden de visste lite og ingen ting om, en verden preget av fattigdom, kriminalitet, rus, sykdom. For den som er født og oppvokst i favelaen, er det ikke lett å komme seg ut av fattigdommens klamme favntak og skape seg en bedre framtid. Favelaen tviholder på sine.
Saken fortsetter under bildet.
Lillebror Victor på 19 vet alt om dette. Han måtte droppe skolegangen for å ta vare på familien i en tøff og vanskelig hverdag. Han har følt seg alene, han har kjent ansvaret tynge på sine unge skuldre.
– Nå vet han at han ikke lenger er alene om ansvaret. Han har tre eldre søsken som støtter ham, som er på hans side. Bare det gjør dagene lettere for ham, har vi forstått, forteller Nora Benjaminsen.
Bortskjemt
Ariane og Orion ble i Brasil i to uker for å lære den «nye» familien sin å kjenne. Nora og Ariel kom hjem først denne uka. En ting er alt klart: Dette blir ikke blir den siste turen til Brasil.
– Det blir flere turer, ja. Det er vel dit turene heretter kommer til å gå, medgir de villig.
– Jeg har veldig lyst til å ta dem med hit – ta dem med hjem. Ha dem i nærheten. Dette er det jeg tenker mest på etter at vi selv kom hjem. Men vi holder kontakten, både på Facebook, og ved hjelp av telefonen som vi kjøpte til Victor, sier Ariel Hetland.
Samtidig syns de det er tungt å vite hvilke forhold familien i Brasil lever under. Drømmen er å kunne samle dem i Norge. Ikke minst Sabrina, som sliter med en bensykdom. Familien har ikke penger til å betale for skikkelig behandling.
Selv lever de et godt liv i det rike Norge. De andre bor i favelaen, det farlige området der fattigdom, rus og kriminalitet rår, og der knapt noen brasilianer som ikke hører til der, våger seg inn.
For å si det med storebror Orion:
– Det er nå vi virkelig ser det, vi som er oppvokst i Norge, vi som kanskje ikke tenker så mye over hvordan folk ellers i verden har det. Vi som bor i Norge, er bortskjemte.