– Jeg kjøpte min første nisse for 42 år siden. Like før jul samme året som jeg giftet meg, og det samme året jeg fikk den første av mine tre sønner. Jeg har alltid vært glad i nisser, men jeg startet ikke å samle på dem før i 2004. Da tok det litt av, sier Vigdis Bjerkli.

Nå har hun 872 nisser. De fleste plassert på faste plasser ute i vinterhagen.

– Hvordan startet samlemanien?

– Den startet faktisk på Gran Canaria i 2004. Der kjøpte jeg en nisse da jeg var på ferie i Puerto Rico. Noe jeg for øvrig har fortsatt med. Jeg har kjøpt en nisse der hvert år siden. Alle nissene jeg kjøper blir merket med sted og dato, så jeg har kontroll på hvor jeg har alle fra. Jeg har også nisser fra mange andre land som Sverige, Danmark, Finland, Estland, Russland, Italia og Kina. Både nisser som jeg har kjøpt selv, og nisser jeg har fått i gaver.

Mens nissene i vinterhagen blir ryddet bort etter hver jul, blir nissene i skapene i stua stående hele året.

– Jeg lukker bare dørene, så får nissene bare være der hele året. Jeg synes det er greit å ha nissene plassert sånn. Så selv om jeg har mange nisser er det ikke sånn at huset er overfylt av dem av den grunn, sier Vigdis Bjerkli.

Saken fortsetter under bildet.

Vigdis og hunden Johannes i vinterhagen med favorittnissene fra Heidal på øverste hylle. Foto: Bjørn Fuldseth

Favorittnisse

– Men du har kjøpt en del nisser her hjemme også?

– Ja. Tidligere brukte jeg å tråle loppemarkeder rundt omkring etter nisser. Men det har jeg sluttet med. Jeg har ikke plass til å kjøpe så mange lengre.

Likevel blir det noen nye nisser hvert år i samlingen.

– Kommer jeg for eksempel over noen «gammelnisser» i krus fra 50-tallet, kan det godt hende at jeg kjøper den. Den siste av den sorten kjøpte jeg på en auksjon på Facebook. Jeg fikk tilslaget og fikk hentet den i Trondheim dagen etter.

Vigdis reiser gjerne innom nisseloft og butikker hun vet selger flotte nisser.

– Det er lite å finne av den slags på Stjørdal. Det er en bra butikk på Røros jeg gjerne stikker innom, i tillegg til nisseloftet i Heidal.

– Har du noen favorittnisser?

– Det må være Heidalsnissene. De blir lagd på et nisseloft i Heidalen. Det er skikkelig flotte nisser og skikkelig flott hånd-verk. Senest forrige helg var jeg å kjøpte fire nye Heidalsnisser da nisseloftet hadde utsalg i Orkanger.

– Hva gjør at du liker disse nissene så godt?

– Jeg liker nisser med særpreg. Og så må det være skikkelig håndverk.

Saken fortsetter under bildet.

I dette skapet er gammelnissene samlet. Foto: Bjørn Fuldseth

Nissedilla

– Vet du hvor mye penger du har brukt på nisser alle disse årene?

– Nei, det snakker vi ikke om. Prisene på nissene jeg kjøper varierer mye. Alt fra ti kroner på et loppemarked til opp mot 1000 kroner for de dyreste.

– Er det flere i familien som har nissedilla?

– Jeg har en svigerdatter som har blitt smittet av nissebasillen. Ellers får jeg ofte nisser i gaver både fra barn og barnebarn. Ei jul fikk jeg en stor nisse av sønnene mine. De hadde ikke pakket den inn, men hadde lurt den opp i senga mi.

Saken fortsetter under bildet.

Nissene som er kjøpt i utlandet er samlet i dette skapet. Foto: Bjørn Fuldseth

Samlemani

Nisser er ikke det eneste Vigdis samler på. Tar man en liten kikk inn på kjøkkenet i Remyrvegen oppdager man kjapt at det også er andre ting «nissekjærringa» er opptatt av.

– Jeg samler på kaffekverner. Også det kjøper jeg overalt hvor jeg reiser. Den siste kjøpte jeg på ferietur i Kroatia. Den var det bare så vidt jeg fikk med meg gjennom tollen, men det gikk. Jeg samler også på gamle kjøkkenvekter og så er det eggeglass med motiv av høner på og masse fat og kopper med ulike versjoner av stråmønstret på. Så det blir en del ting ja.

– Og du holder kontroll på alt?

– Jeg har oversikt over hva jeg har ja. Etter at jeg pusset opp stua, fikk jeg også satt opp en hylle på kjøkkenet der jeg fikk samlet alt av vekter og kverner.

– Hva ønsker du deg til jul?

– Tja, vet ikke helt, men jeg vet at jeg i alle fall kommer til å få én nisse, sier Vigdis Bjerkli.

Denne ølåpnernissen fikk Vigdis i bygave av mannen og sønnene. Foto: Bjørn Fuldseth