Jon Trøite (48) har drevet familiegården helt siden han var tenåring. Nå strekker ikke kroppen til lengre, og dermed overlater han roret til en ny tenåring. 18-åringen Johan Friheim gleder seg til å ta over en av de største gårdene i Hegra.
– Det høres litt storkar ut når du snakker om størrelsen på gården. Samtidig må jeg si at jeg er virkelig heldig som får denne muligheten. Sjølsagt har jeg aldri engang kunnet drømt om dette. Jeg må si med det samme, at tanken om dette har jeg aldri hatt, sier 18–åringen.
– Hva har tanken vært da?
– Det var å ta over heim det da. Samtidig, det ville raskt blitt for smått, for meg som ville være bonde på heltid.
Sommerjobb
For to–og ett halvt år siden møtte 15–åringen Johan opp hos bonde Jon Trøite på Trøitesand for å spørre etter muligheten for litt arbeid. Det gikk i boks umiddelbart, og gjennom skoleårene på Mære har Johan en dag i uka hatt praksis på Trøitesand.
– Dette arbeidet har vært midt i blinken for meg. Jon er utrolig grei. Jeg har hele tiden stortrivdes.
De ble kompiser, de her to arbeidskarene. Johan fikk noe å tenke på den dagen Jon fortalte at han skulle selge gården.
– Sjølsagt hadde jeg lyst å kjøpe. Når jeg sa dette til Jon, var han umiddelbart positiv, og har hele vegen fram til at det nå går slik at jeg får kjøpe, hjulpet meg for å komme i mål, sier Johan.
Trygg på Johan
– Johan er ingen vanlig 18–åring. Han er virkelig en som fortjener å få prøve dette yrket, ingen tvil om at han har lysten, og også evnen. Han er virkelig motivert. Jeg kunne sjølsagt lagt ut gården på det åpne markedet. Det gjør jeg ikke da på grunn av usikkerheten om gårdens framtid. Nå vet jeg at gården blir drevet videre med krøtter, drevet som en sjølstendig enhet, Johan vil opprettholde drifta.
– Er det et poeng for hegrasbyggen Trøite at det er en hegrasbygg som kjøper?
– Ja, det er fint. Johan er en god arbeidskar. En særdeles fornuftig og dyktig ungdom, sier Trøite.
Sju millioner
– Den dagen du gikk tilbake til Jon, etter at han hadde sagt deg at han ville selge, for å spørre om du fikk kjøpe, hva tenkte du da?
– Jeg tenkte bare at den som intet våger intet vinner.
Johan vant. Nå ordner Jon og Johan alle papirene. 7 millioner skal Johan betale. 18–åringen skryter av Hegra Sparebank som en grei landbruksbank.
– Jon flytter ut og du inn i den store låna på gården, god plass, alene der?
– Nå først må konsesjonen komme i orden. Så flytter jeg inn, blir nok alene til å begynne med.
– Til å begynne med?
– Får se om det er noen som vil flytte inn sammen med meg, sier Johan Friheim, som har med seg hesten sin, dølahesten når han flytter inn på Trøitesand.
Også hjemgården
– Vet du noe om ordfører Ivar Vigdenes har meldt deg inn i Senterpartiet?
– Han har ikke gjort det, jeg gjorde det sjøl, sier 18–åringen Johan Friheim. Bonden som skal drive de 300 mål med dyrka mark på gården sin, skal også drive heimgården der han er vokst opp. Der skal han ha oksene sine i fjøset, foruten de 40 ammekyrne på Trøitesand.
Jon Trøite (48) har tatt den største beslutningen så langt i sitt liv. Han gir seg som gårdbruker, han selger slektsgården, Trøitesand, en av de største gårdene i Hegra.
Såvidt tenåring
Jon fikk tidlig erfare at han var både enebarn og odelsgutt på slektsgården. Faren Nils ble sjuk, og et halvår etter Jon fylte 15, var det fjøsstell, melking morgen og kveld, og gårdsarbeid. Tenåringen var bonde på heltid, pluss en god del mer.
– Jeg ble fort vant til det, hadde for så vidt ikke noe valg. Likte det også, falt naturlig for meg, og det var bonde jeg ville og skulle være.
Apropos utfordringen tenåringen sto foran så forteller størrelsen på gården noe.
Eiendommen er totalt på 3700 mål, drøyt 300 mål dyrket mark, melkeproduksjon, 2000 mål med skog, utmark og betydelig bygningsmasse.
– Jeg hadde da heller ingen utdanning, men gikk et sju måneders langt kurs ved den flyttbare landbruksskolen, i lokalene ved det gamle pleiehjemmet i Hegra, sier Trøite.
Stor jobb
Da, som senere gjennom over 30 år, har det ikke vært tid til så mye annet enn melkeproduksjonen, jorda, skogen, maskinparken, for bonden på Trøitesand. Sju dager i uka, tidlig og seint.
– Jeg liker og har likt jobben min svært godt. Hadde en spesielt travel periode på fem år hvor jeg måtte leie inn noe hjelp, da jeg ble leder i Bondelaget i Nord- Trøndelag. Forøvrig en interessant og spennende tid, hvor jeg da var en god del på farten, utenfor gården, sier Trøite.
– Nå reder du grunnen, og får igjen «friheten» tilbake. Tid til ettertanke?
– Livet har så langt bestått av gårdsdrift. Melk og storfekjøttproduksjon, korn og skog. Med unntak av tre måneders rekruttskole på Værnes har jeg jobbet på gården. I dag, når jeg ser meg noe tilbake, så kommer det noen tanker. Har også slitt litt med sykdom. Ja, kanskje at det kan være interessant å oppleve noe annet. I alle år har det vært slik, at minst to ganger hver dag, så er det en runde med krøttera. Så jorda, skogen, maskinparken. På det meste 16 timer om dagen, men også noen på fem timer. Så har jeg også over noe tid sett nå, at det absolutt er behov og tid for enkelte løft for bygningsmassen på gården, særlig våningshuset. Da kom beslutninga. Summen av dette og en kropp som ikke er helt frisk, ble avgjørende. En svært vanskelig avgjørelse, men jeg ville selge gården.
– Og bordet fanger?
– Jeg må få lov å understreke, jeg ville aldri vært disse årene foruten. Jeg angrer ingen ting, og nå har jeg gjort et valg, og er for så vidt forberedt på et annerledes liv, sier Trøite.
Så kom Johan
Sommeren for vel et par år siden dukker det opp en ungdom på gården til Trøite. Johan Friheim er nettopp ferdig med ungdomsskolen, 9. klasse, han spør etter sommerjobb. Johan får det svaret han ønsker seg, og er snart gårdsarbeider.
Samme høsten starter Johan på landbruksskolen på Mære, med en dag i uka i praksis på Trøitesand. Bonde og dreng går meget godt i lag. Når de er ute, og det er de, blir det alltid gjort et godt stykke arbeid.
Rett tidspunkt
Uavhengig av dette, Trøite kjente sykdommen stadig sterkere, leddsykdom, og han måtte ta et valg.
– Det er en sykdom jeg vil leve godt med. Samtidig må man gjøre noen valg, forenkle drifta på gården, kanskje slutte med melk, starte med kornproduksjon. Slo det bort, det ble for meg en halvveisløsning. Samtidig var og er det et betydelig behov for oppgradering av bygningsmassen på gården.
Trøite brukte nesten ett år på beslutningen, hva skulle han gjøre, selge?
Konklusjonen ble salg. Ikke en «flekk» skulle han skille ut av gården, ikke engang de gode fiskevaldene i Stjørdalselva som hører til, ville han forsøke å beholde. Ikke husvære i skogen på Tyldsøen eller på Rønsåsen i Sona vil han forsøke å skille ut.
– Jeg hadde ikke drømt om å selge gården før jeg ble pensjonist. Når beslutninga likevel var tatt, var jeg veldig klar på, alt skal med når jeg selger.