– Jeg vet at det blir mye jobb i starten. Samtidig blir det en drøm å få bo her på hytta. Jeg ser fram til å kunne ta meg noen skiturer på kveldene. Uten pulk, sier firebarnsmor Anne Kathrine.
Latteren sitter løst. Stjørdals nye rådmann har akkurat suset ned akebakken ved familiehytta på rumpeakebrett med sønnen Gabriel (4,5) og samboeren Stig Inge Eikemo (41). Minsten Inge August (1,5) ligger i pulken bak henne og tar formiddagsduppen. Han sovna så snart dressen kom på.
Fra familiehytta «Sjåheim» øverst i hyttegrenda i Fagerlia, har hun utsikt over hele hjemkommunen. Det ligger et hvitt teppe over fjell, bakker og skiløyper som hun har løpt i helt siden barnsbein.
Om noen dager reiser hele familien til Oslo. Så tar hun flyet hjem til Trøndelag og hytta i Meråker alene. Stig Inge jobber fortsatt i Oslo, og barna går i barnehage der.
– Vi fant ut at det ikke var noen vits i å lete etter hus uten at en av oss er her. Og det er heller ingen vits i at alle flytter hit før vi har funnet barnehage og et sted å bo. Derfor blir det jeg som pendler til Oslo i starten, forklarer hun.
Når de har funnet sitt framtidige hjem, et sted mellom Stjørdal og Trondheim, blir det Stig Inge sin tur å pendle – motsatt vei. 41-åringen fra Sykkylven er markeds- og kommunikasjonsidirektør i Lindorff og har mulighet til å jobbe i Trondheim også.
Motivert til å bli mor igjen
Adressa ryddet førstesiden for den tidligere Trondheims-ordføreren fra Meråker, da det ble kjent at hun ventet barn i en alder av 48 år, med den 11 år yngre samboeren. Da hun var 51 år fikk de siste skudd på stammen, den nå halvannet år gamle Inge August. Fra før har hun barna Daniel (24) og Kristin (15).
Mange har spurt henne hvordan hun orket å starte på nytt. Hvor hun henter energien fra.
– De to siste var ikke noe uhell. Mange sier «at du orker», men de to var særs ønsket. At vi har lyktes med de to «atpåskattene» er så utrolig at vi nesten burde begynne å tippe. Vi vinner tydeligvis i Lotto, sier Anne Kathrine.
Hun forteller at hun var veldig motivert til å bli småbarnsmor igjen.
– Men det er stor forskjell fra en til to. Jeg hadde jo tre enebarn fra før med cirka 10 år mellom hver. Så hvor stor forskjell det var med to så tette, var vi nok ikke klar over. Stig Inge skjønner nok fortsatt ikke hva som traff ham, sier hun og ser bort på samboeren.
Anne Kathrine har dekket på sen frokost til hele gjengen. Med juleduk, nisseglass, kjøttpålegg, rundstykker, ost, multebær fra Fagerlia, rabarbrasyltetøy fra Færsdalen, selvplukka bringebær og hjemmelaga jordbærsyltetøy. Under frokosten må hun kjempe om ordet med fireåringen som har arvet morens taleevne.
– Det går ei kule varmt her innimellom. Men energien får vi fra at vi føler oss veldig heldige. Og så har middelaldrende kvinner og småbarn en ting til felles, vi våkner veldig tidlig alle sammen. I dag var vi oppe før klokken fem.
Gabriel har funnet den perfekte plassen å drive hopptrening. Fra sofalenet og ned på en pute. Snart har han forsvunnet inn i leketeltet han fikk i julegave. Og lille Inge August tasser etter.
– Jeg pakker dem ikke inn i vatt. Jeg tror barna må lære å vurdere risiko til en viss grad. De skal lære seg å falle og få skrubbsår, men er det noe jeg har respekt for så er det trafikken. Gabriel er en slik en som bare stikker.
Trigges av Stjørdal
Hun har ikke noe spesielt forhold til Stjørdal, for hun har verken gått på videregående i kommunen, eller har bodd der.
– Men det er noe med Stjørdal som trigger entreprenøren i meg. Stjørdal har et mulighetsrom nå som er veldig morsomt å være med på. Men du kan ikke bare se mulighetene, du må gjøre noe med dem. Vi er midt oppi en fylkessammenslåing, ting er litt ristet laus fra sitt vanlige og da må vi ta grep for hvor vi skal være om 20 år. Vi må finne ut hva som skal være profilen til Stjørdal, sier hun.
Hun vil sørge for at de kommunale tjenestene er så gode at folk vil flytte hit.
– Det er en del arbeid som det er viktig å ta tak i fort. Både når det gjelder arealplanlegging og hvordan vi skal gjøre det attraktivt å etablere seg i Stjørdal.
Grense ved Vikhammer
Selv kunne Anne Katrine godt tenke seg å flytte til Stjørdal. Men datteren Kristin har satt grensa ved Vikhammer. 15-åringen bor sammen med faren på Ranheim. Til høsten begynner hun på Charlottenlund videregående skole i Trondheim. Eldstesønnen Daniel bor i Trondheim og har allerede kjørt fra hytta og inn til byen hvor han jobber.
Stig Inge er uansett klar for å trekke fra Oslo mot Trøndelag. Han har allerede blitt tatt med rundt på integreringsrunde fra Røros til Stokkøya, via Inderøy og Tautra. Og begynner å bli kjent med løypenettet i Meråker-fjellene. På Frogner blir bilen relativt lite brukt, men han ser nytten av bil når de flytter til Trøndelag.
– Gabriel går i en friluftsbarnehage hvor de tar t-banen rett opp i marka hver dag og er ute hele dagen. Vi har vært veldig heldige med logistikken i Oslo. Jeg bor 20 minutters gange fra jobben og Anne Kathrine jobber noen titalls meter hjemmefra. Det er veldig lettvint å komme seg ut i marka med t-bane. Akkurat det kommer jeg til å savne, sier Stig Inge.
– Men han har vært klar over at han måtte gjøre trønder av seg helt fra starten. Det var et premiss da vi bestemte oss for å satse på hverandre. Det premisset svelget han rått. Og så er det jo halvparten så langt til Sykkylven herfra som fra Oslo, sier Anne Katrine og gløtter bort på samboeren.
Han tar ertinga med stoisk ro. Selv om han synes at skiturene her er litt mer puslete enn det han er vant til fra de kvasse toppene på Sunnmøre.
Feirer hver jul på hytta
Hytta er selvbygget og her har Anne Katrine feiret hver eneste jul med barna siden 2003.
– Vi bruker hytta mye unntatt midt på sommeren. På midtsommeren tar knotten over, da mister vi sola tidlig. Vinterstid er det fantastisk.
Kristin gjør seg klar til å stå på ski med ei venninne.
– Er du sikker på at disse hanskene ikke er litt tynne. Det er ganske kaldt ute nå. Nei ta hanskene du, sier Anne Kathrine.
I hyttegrenda har de et nettverk av venner. Og barna har funnet hverandre etter mange ferier på samme sted.
– Jeg har alltid tenkt litt naivt og idealistisk at jeg skulle jeg gi barna mine samme oppvekst som jeg hadde, i et grendesamfunn. Men så har jeg lært at det er grender overalt, også på Tøyen. Oslo har mange kvaliteter, men man trenger ikke nødvendigvis å bo der for å bruke dem. Noe av det jeg ser mest fram til med å komme tilbake, er å komme hjem til nettverket av venner.