«Manglende klargjøring om rettsforlik»

Anne Lise Magnusson (t.h.) og Bjørn Strid i retten sammen med sin advokat Bjørn Hovstad (t.v.). I retten kom Bjørn Strid kom med sterke anklager mot AS Meraker Brug.  Foto: Arkiv/Ivar Værnesbranden

Debatt

Advokat Ola Oldren har i et leserinnlegg datert 10.03.2020 gitt tilkjenne en rekke synspunkter, både på den faktiske bakgrunnen for, og den rettslige betydning av, et rettsforlik inngått i en tvist mellom AS Meraker Brug, som advokat Oldren representerte, og Anne Lise Magnusson. Jeg bistod Magnusson i saken.

Det er egentlig en uting at advokater skriver innlegg i pressen om pågående eller nylig gjennomførte saker, og jeg har derfor heller aldri gjort det tidligere. Advokat Oldrens innlegg har imidlertid en slik form og et slikt innhold at jeg i dette tilfelle ser meg nødt til å gjøre et unntak.


 

Det er for det første grunn til å peke på at et rettsforlik avslutter saker, og setter dermed eventuelle tidligere avgjørelser i saken til side. I dette tilfelle ble rettsforliket inngått i lagmannsretten, og tingrettens dom er derfor, både hva gjelder begrunnelse og resultat, definitivt satt ut av verden.

Det må for det andre påpekes at det kan være mange grunner til at parter velger å forlike en sak, fremfor å overlate til retten å avgjøre utfallet. I et forlik fremgår kun sluttresultatet, ikke begrunnelsen for at man har valgt å godta det resultatet forliket går ut på. Det er derfor i utgangspunktet kun partene selv som vet hvilke momenter som har vært utslagsgivende for at man etter omstendighetene valgte å gå inn på et forlik med et bestemt resultat.

Det er derfor fullstendig misvisende å legge ut innholdet i forliket i denne saken som at Magnusson dermed erkjenner at tingrettens oppfatning var riktig. Det er det selvfølgelig intet grunnlag for å konstatere. Om deler av forliket skulle ligne på deler av tingrettsdommen, er det selvfølgelig ikke dermed sagt at man aksepterer tingrettens begrunnelse for vedkommende punkt. Forliket må ses i sammenheng i sin helhet, og det kan som nevnt være en rekke momenter som har vært avgjørende for at forliket ble som det ble, også momenter utenfor den konkrete saken.


 

Årsaken til at tingrettsdommen ble anket, var selvfølgelig at man var uenig i dens resultat og begrunnelse.

Det må videre konstateres at det er en forvrengning av den rettslige situasjonen når det uttales at det (kan) «neppe være særlig tvil om at det nå er fastslått hvordan disse avtalene skal forstås i fremtiden». Det faktiske forhold er altså at lagmannsretten ikke har avgjort noe om det, og at rettsforliket som ble inngått i lagmannsretten setter tingrettens dom helt til side. Det foreligger derfor ingen rettskraftig avgjørelse om dette.

For det tredje fremstilles seteravtalene, både den generelle avtalen som ble inngått mellom AS Meraker Brug og grunneierlaget, og individuelle avtaler mellom AS Meraker Brug og enkelte setereiere, i beste fall svært tendensiøst. Også på dette punkt gjentas at Magnusson «har erkjent at hennes tidligere standpunkt var feil», og at «også Magnusson nå er enig med MB sin forståelse». Som påpekt ovenfor finnes det intet som helst grunnlag for å trekke en slik slutning, langt mindre å offentliggjøre under foregivende av å være et konstatert faktum.

Når det ellers gjelder AS Meraker Brugs forståelse av de individuelle seteravtalene, og oppfatningen om at disse avtalene ikke var tidsbegrenset, «noe som nå er rettslig avklart», er uttalelsen i samme kategori. Det er notorisk usant at dette har vært gjennom en rettslig avklaring, jfr. det som er uttalt ovenfor om forholdet mellom rettsforliket og tingretten dom. Det er for øvrig en kjensgjerning at de personer som var med fra grunneierlagets side under forhandlinger og avtaleinngåelse har en helt annen forståelse enn AS Meraker Brug nå gjør gjeldende.


 

Det uttales videre at de nevnte seteravtalene gir enkelte seterberettigede anledning til å føre opp nye seterhus, som de angivelig ikke ville ha hatt uten disse avtalene. Også det er et synspunkt fra AS Meraker Brugs side, og heller ikke dette er noen gang rettslig avklart. Synspunktet kommer med jevne mellomrom frem. AS Meraker Brug har gjentatte ganger gjort gjeldende at det er opp til AS Meraker Brug å bestemme hvordan seterrettighetene skal utnyttes, og henvist til at lignende regler må gjelde som i Statsallmenningene. Man ønsker således å sette seg i fjellstyrets og Statskogs sted, og mener seg berettiget til å kunne kreve å godkjenne bruken. Til støtte for et slikt synspunkt er det vist til dommer bla. fra Verdalen. Det man imidlertid unnlater å nevne, er at der er det rettslige grunnlaget annerledes enn i Meråker. Det er i Verdalen fastslått, bla. av Høyesterett, at her eksisterer det jordbrukstilknyttede bruksrettigheter, herunder seterrett, på et allmenningsrettslig grunnlag. I 1980- årene var det en større rettstvist mellom AS Meraker Brug og en rekke eiere av gårder i Meråker om det samme. Da anførte AS Meraker Brug at det ikke lenger var spor av allmenningsrettigheter liggende til de enkelte gårdene i Meråker. Herredsretten mente at det gjorde det, men i lagmannsretten fikk AS Meraker Brug medhold i at det ikke lenger fantes jordbrukstilknyttede bruksrettigheter på allmenningsrettslig grunnlag. Lagmannsretten uttalte at alle rettigheter som enkeltgårder i Meråker nå hadde i AS Meraker Brugs utmark, måtte utledes av bestemmelsene i kjøpekontrakt og skjøte fra tidlig på 1900- tallet da de enkelte gårdene opphørte å være leilendingsbruk. Nå forfekter altså AS Meraker Brug det motsatte syn. Når det gjelder seterrettighetenes innhold og omfang skal jeg ikke gå inn på det her, ut over å vise til at seterrettighetene er tillagt en verdi som den enkelte kjøper måtte betale for som en del av kjøpesummen for den enkelte gård, dvs. at dette er stedsevarige rettigheter som det allerede er betalt for.

De avsluttende bemerkninger av generell karakter i advokat Oldrens innlegg skal jeg ikke kommentere nærmere, ut over at det neppe er påvist forhold som tilsier at AS Meraker Brugs opptreden generelt er nødvendig eller ønskelig som følge av at man gir seg ut for å være «forvalter på vegne av storsamfunnet». Hensynet til storsamfunnet er nok et moment langt ned på listen over hensyn som må ivaretas. Det lar seg neppe bortforklare at det viktigste hensynet sett fra AS Meraker Brugs side er hensynet til egen inntektsmaksimering, og det er selvfølgelig forståelig at alle andres rettigheter som hefter på eiendommen blir å betrakte som uønskede hindringer i så måte.

Helt til slutt i innlegget prøver advokat Oldren å frata forfatteren av tidligere leserinnlegg æren fordi han har gått til «personangrep på brukets leder i en sak hvor bruket har fått gjennomslag i rettsapparatet». Avisens lesere kunne ha vært spart for den kommentaren, når man selv går ut og fremstiller det som at «rettsapparatet» har gitt AS Meraker Brug «fullt gjennomslag», i en sak hvor rettsapparatet ikke har avgjort saken, men de konkrete partenes mellomværende ble løst gjennom et rettsforlik.

Bjørn Hovstad,

advokat