«Ikke ta sjansen på å bygge på Moanområdet»

Bilde fra raset nær Djupvasskaia i Hommelvik i 1942.  Foto: Schrøder

Debatt

Etter hendelsene ved Ask i Gjerdrum har flere med rette stilt spørsmål rundt norsk boligpolitikk. Ikke bare på grunn av det som har skjedd med ras og ødeleggelser, men også hvordan er det mulig å gi dispensasjon til en utbygger for å bygge masse hus på et område som er merket rødt for fare. «KVIKKLEIRE»

Når vi da tenker på fjæraområdet i Hommelvik, så er det også farer som skjuler seg under torva. Går vi inn på NGUs (Norges Geologiske undersøkelser) sine hjemmesider så kommer det fram flere forhold som, med hendelsen i Gjerdrum friskt i minne, virker foruroligende. Ikke bare er dataene fra NGU skremmende, men historien i Hommelvik taler også sitt tydelige språk.


 

Eldre folk i Hommelvik husker godt at sagbruket en gang planla å flytte til Moanområdet for å komme nærmere Djupvasskia for en enklere utskipning. Disse planene ble, med rette, skrinlagt på grunn av dårlige grunnforhold.

Fjellet går veldig bratt nedover fra strandsonen. Leira har et vanninnhold som ligger fra 26 til 55 % vann og det er på grensa til kvikkleire. Det er en del kvikkleireforekomster i østlige deler av Hommelvik, men det er også kvikkleire under deler av Hommelvik sentrum. I 1942 gikk det et større flyteskred under oppfylling av masser nærmere Djupvasskia. Den dag i dag vises dette tydelig på sjøbunnen.

Saken fortsetter under bildet.

Terje Hansen er redd for konsekvensene av utbygging på Moan.  

 

Det har også gått et stort ras rett ut fra der Rema i dag ligger ved Sjøsiden, som også vises godt på sjøbunnen. I 1984 raste veien som går til båthavna ut. På 50 tallet skulle det bygges en motorvei fra Trondheim til Værnes som NATO skulle finansiere. Den var stukket ut nesten frem til Toresenberget der skulle den gå over riksvei 50 og krysse jernbanen. Prosjektet ble droppet fordi at grunnen mellom jernbanen og sjøen var for farlig.

Først på 80-tallet ble det pumpet opp ca. 360.000 kubikk grus fra sjøbunnen utenfor Saliberget og litt av badestranda. Det har medført at mye av badestranda ved Saliberget er vasket ut. Dette er 36.000 lastebillass og vekten på all den grusen er ca. 620.000 tonn.

Dette var miljøkriminalitet også denne gangen. For det var ulovlig å pumpe eller grabbe opp grus utenfor badestrender, også på 80-tallet. Det var denne grusen som ble fundamentet til Sjøsiden i dag, og det var kommunen som betalte hele kalaset.


 

En må også huske på at om det skal være boliger på Moan så må det også bygges en 1,5 til 2 meter høy steinmur som klarer å holde unna storflo og stormer. Vi husker godt Dagmar og Berit i jula 2011. Da måtte steinmuren nedenfor på Sjøsiden heves med 1,5 meter for å holde sjøen unna.

I tillegg kommer en varslet havstigning på grunn av «klimaendringer». Politikerne i Malvik vedtok nylig, og med stor iver, å erklære «klimakrise» i kommunen. Men denne krisen eksisterer tydeligvis ikke på Moan – for her skal det bygges for enhver pris selv om grunnen er ustabil, friområder blir rasert og at området i fremtiden kommer til å ligge delvis under vann (om vi skal tro «klimaekspertene» som kommunen ellers støtter seg på).

Terrenget ved Moanfjæra er også lavere enn på Sjøsiden. Raset i 1942 kom på grunn av vekta på av det de fylte på i fjæra. Vekta på grusen og vindturbinene som skal lagres blir ca. 9500 tonn. Vekta på sikringsmuren nede ved fjæra vil bli ca. 3000 tonn.

Så kjære politikere! La oss bruke området til det beste for innbyggerne og ikke overse de mange historiske bevisene på ustabil grunn på Moan.


Terje Hansen