«Samarbeidet med Stjørdal kommune var ofte en gedigen skuffelse»

Paul Almåsvold var skuffet over samarbeidet med Stjørdal kommune om utvikling av Skatval stasjon.  Foto: Arkiv

Debatt

Da jeg leste at jernbanen hadde solgt godshuset på Verdal Jernbanestasjon, ble jeg litt trist. Forstår at kjøperen er vel fornøyd, men selger viser ingen tegn til bevaringsverdi i sitt rette miljø. Jeg synes at den gamle jernbanekulturen bør bevares med sine særegne hus. Hvor er alle de politiske partier som  kjemper om å være så veldig miljøbevisste?

Som kjent kjøpte jeg Skatval Jernbanestasjon den 01.01.2000. Min kone og jeg investerte 3.000.000 millioner kroner og 6.000 arbeidstimer for å redde stasjonen fra å råtne ned. Samarbeidet med Stjørdal kommune var ofte en gedigen skuffelse.


 

1. Ikke samarbeidsvillige ved planlegging av avkjørsel.

2. Grov av kloakkrøret til stasjonen ved anlegg av gangfelt. Blånektet, enda rørene som var gravet opp, lå ved siden av den oppgravde masse. Forsikringsselskapet vårt betalte, men det kostet oss kr. 10.000 i egenandel.

3. Søkte Stjørdal kommune om kjøp av Ilgodsen. Var redd for at den kunne bli sogt ut av jernbanemiljøet. Fikk avslag. Søkte da om obsjon for evt. kjøp hvis de skulle selge. Nytt avslag.

4. Stjørdal kommune var pålagt av jernbanen å bygge gjerde mot jernbanesporet. Det kunne ikke bli gjort før stasjonen var klar til å benyttres til næringsinteresser. Vi avtalte da med kommunen at vi skulle gjøre arbeidet hvis de betalte gjerdet (det skal sies at det var noen i den kommunale administrasjonen som var svært samarbeidsvillige). Avtale om gjerdet ble gjort. Da gjerdet senere måtte vedlikeholdes med maling, gjorde vi arbeidet, mens kommunen betalte malinga.


 

5. Kommunens område mellom stasjonen og pakkhuset var et u-land. En hyggelig mann ved teknisk etat hjalp til med anleggsmaskiner, og fikk ryddet bort uønskete trær og ville vekster. Dette ble lagt i en en haug hvor jeg tenkte senere å få bygget en musikkpavljong. Med trillebår, hakke, spett, rive og spade fikk jeg laget en plen som jeg i alle år, mens jeg var eier av stasjonen, vedlikeholdte, og fikk laget en trivelig park med benker og bord. Tenkte det kanskje var rimelig at kommunen selv kunne vedlikeholde dette sitt område, men nei (dere kan se selv hvordan det ser ut nå).

6. Da det viste seg umulig å få til tilfredsstillende drift av stasjonen, søkte jeg kommunen om å få gjøre om stasjonen fra næring til bolig. Da også dette ble avslått av en kvinnelig jurist i kommunen, bestemte jeg meg for å selge stasjonen (var da blitt enkemann). Begrunnelsen for avslaget var at det var for mye støy fra togtrafikken for å kunne bo på stasjonen. For meg var dette et komisk avslag. Min far var baneformann, så jeg hadde bodd tett ved jernbanen i  mine barndomsår. Derav syv år på en jernbanestasjon. På Skatval Stasjon hadde det allerede bodd både stasjonsmestere og telegrafister i mange ti-år. Dessuten fløt stasjonen på myr med dobbelt lag med tømmerstokker. Dette medførte at stasjonen rister ikke ved togpassering.

Hvis jeg hadde fått lov å bo på stasjonen, skulle jeg ha sørget for at standarden vi satte hadde fortsatt både på hus og uteområder.


 

Etter at jeg hadde vært leder for jernbanejubileet både i 2002 og 2005, var jeg leder for opprettelse av et jernbanemuseeum for Nord-Trøndelag på Rinnleiret. Eies og disponeres av Rinnleirets Venner. Det er et ikke mange som vet at Levanger her har en turistattraksjon. Det står ikke så mye som  et skilt ved vegen.

Bor nå i en boligblokk på Skatval hvor jernbanesporet er ganske nært. Holder på å skrive en bok om mine jernbaneopplevelser. Den skal hete: «Det går et tog».

Paul Almåsvold