«Er det tid for å sette en fot i bakken og gjøre noen vurderinger om det er andre måter menneskelig aktivitet i naturen kan stimuleres?»

Gunnar Uglem, Miljøpartiet de Grønne, Stjørdal  Foto: Jan Erik Sundoy

Debatt

I Bladet tirsdag 25. mai var det en artikkel om engasjementet rundt tilrettelagte stier, trimpoeng og merking. Det er flere sider ved slike tiltak. Det er ulike grunneiere, ulike interessegrupper til bruk av naturen og i disse kovid-tider har vi alle et behov for aktivitet. Jeg benytter anledningen til å ha noen tanker om sider av dette som kanskje ikke får så mye oppmerksomhet.

Engasjement er viktig og at folk ferdes i naturen skaper grobunn for at man setter pris på naturen vår og er et godt bidrag til å bedre folkehelsa. Begge deler er viktig.


 

Flere levende organismer er avhengig av god helse. Ikke bare vi mennesker. Overvåking og forskning viser klart at det står ikke så bra til med alle pattedyr, fugler, insekter og andre arter vi lever sammen med.

Tilrettelegging for menneskelig ferdsel påvirker artenes liv og leveområder. Spesielt i den årstida vi er inne i nå, der alle arter skal ha avkom og legge grunnlag for artens videre eksistens.
Det påvirker både fugler og dyr at hundrevis, og i enkelte tilfeller tusenvis, av mennesker går i det samme tråkket gjennom yngle og oppvekstområdene deres.

Reir og yngleområder er forlatt på grunn av tilrettelagte stier flere steder i kommunen. Bakkerugende fugler er svært utsatt. Orrfugl, storfugl og jerpe er arter som lett forstyrres i hekkinga og skyr reiret eller flytter på seg. Må et reir forlates unødvendig, står det også ofte en eggrøver klar til å forsyne seg.


 

Myr og våte områder egner seg dårlig for at mange skal gå i de samme fotsporene. Stiene blir både bredere og våtere dess flere som går. Det må kloppes eller legges grus, for å tåle belastningen underlaget får.

«Stien har ikke påvirket artsmangfoldet i området» er et argument som ofte blir brukt. Min tanke om det er at for å kunne si noe om endring i naturmangfoldet må vi iallfall ha et datagrunnlag fra området rundt stien før den ble anlagt. I de fleste tilfeller har vi nok ikke det, men det er grunneiere som har god informasjon om sine områder. Det kan også finnes informasjon om enkelte spesielt sårbare arter. Vi kan altså ha mulighet for å vite hvordan det har gått med reiret til en hønsehauk, men ikke med de 20 reirene til bokfinkene eller heipiplerkene.

Kunnskapsinnsamling og en analyse av hvordan naturen blir påvirket og hvilke tiltak som kan gjøres for å redusere påvirkningen på naturen, må grunneier eller tiltakshaver foreta i de fleste saker som har med areal og natur å gjøre i dags samfunn. Hvordan avgjøres det hvor en merket og tilrettelagt sti skal gå?

Poengsanking har jeg forstått er en viktig del av motivasjonen for å komme seg ut. Det er også mye enklere å skaffe seg poeng når stiene er tilrettelagt og godt merket. Dette har jeg forståelse for og ser helt klart at det er et bidrag til å få mange over dørstokken og ut.


 

Ferdselen øker med poengsankingen. Belastningen på underlaget og påvirkningen på naturen og artsmangfoldet øker. Hvor mange poster er det nødvendig å ha med poeng? Hvorfor er det en poengpost på toppen av Skarven når nasjonalparkstyret mener belastninga på området er stor nok uten en slik post? Må det gå en tilrettelagt sti til alle poengpostene? Er det områder som ikke skal tilrettelegges for menneskelig ferdsel og poengposter? Hvordan skal de i så fall sikres? Hvilken rolle har grunneiere? Har kommunen som arealmyndighet en rolle?

Antall merkede stier har økt betydelig de siste 5-6 årene. Antall mulige poengposter har økt i takt med stiene. Til glede for mange og til bekymring for andre. Hvordan ser framtida ut? Skal antall merkede og tilrettelagte stier fortsette å øke like raskt? Skal antall poengposter også økes i samme tempo?

Eller er det tid for å sette en fot i bakken og gjøre noen vurderinger om det er andre måter menneskelig aktivitet i naturen kan stimuleres?

Vi er ikke alene på denne jorden. Vi har ansvar for utallige andre arter gjennom vår livsførsel. Da må vi vel tenke oss om?