I Kommunestyret 4/10-21 stilte jeg spørsmål om hvordan administrasjonen stilte seg til ordlyden «undergang» i kjøpekontrakten mellom Malvik Næringsbygg AS (Malvik kommune) og Hommelvik Sjøside Moan AS SUS.

Her ble det svart at kommunen ikke viste hvordan man skulle håndtere dette, da bygging av overgang ikke var i tråd med hva som var inngått i kontrakten. Kommunen har ikke etter nevnte kommunestyremøte signalisert at det rettslige rundt kontrakten er i orden.

Det ble etter medlemsmøte i AP levert en liste med krav mot utbygger. Et av disse kravene var blant annet krav om undergang. Nå har midlertidig flere av disse kravene blitt lettet på, også kravet om undergang. Matz Ulstad uttalte at: «Jeg vil heller ha en overgang. Det er smak og behag». Skal en kontrakt virkelig være «smak og behag»?

I kontrakten er det stadfestet at det skal bygges en «undergang», dette står seks ganger i en kontrakt på fire A4-sider. Med andre ord - et ganske klart krav. Videre i kontrakten er det konkretisert antallet boliger som kan bygges, her står det; «hvorav 180 boenheter skal bygges vest for Homla». Kravet om 180 leiligheter er nevnt i flere kronikker, men hvordan havnet vi der at utbygger plutselig skal få bygge 350?

Det samme med undergangen – hvorfor er det slik at den «plutselig» skal bli byttet ut med en overgang som ytterliggere forringer de såkalte siktlinjene. Det har fra flere parti blitt brukt en argumentasjon med at man vil være forutsigbare, man må være tro mot vedtaket om utbygging – dette er for så vidt greit. Men, vedtaket om utbyggingen bygger på kontrakten. I kontrakten er det klart at det skal bygges både undergang og 180 leiligheter – ordlyden er krystallklar. Hva er egentlig poenget med kontrakter hvis man ikke har tenkt å forholde seg til dem?

Dersom forhandlinger i lukkede møter mellom posisjonspartier og utbygger fører til at kontrakten fint kan endres? Da er det ikke lenger snakk om at dette bare er et kontraktsrettslig problem, da har vi også et medvirknings-problem.