20. august i år var det ett år siden pappa døde. I obduksjonsrapporten fant de ingenting. Døde altså «frisk som en fisk». Han hadde ikke engang kols, som han hadde vært medisinert for siden 2006. Pappa følte de siste åra at formen ble dårligere og at det ble tungt å puste. Vi trodde jo alle at det var på grunn av kolsen. Men alle prøver hos lungespesialister viste at han hadde et oksygenopptak fra 93-96 prosent. Har i ettertid forstått at det ikke er mulig hvis du har kols. Vi mistenkte etter hvert at han hadde borreliose. Han hadde alle symptomer på det. Sykdomsforløpet var klin likt en vi kjente i Sverige. Denne personen fikk hjelp. Men hver gang mamma nevnte det for leger og annet helsepersonell, var det som å snakke til veggen. Det var tydelig et ikke-tema. Hvorfor det?

Pappa var skogsarbeider, sauebonde og spellemann. På under ett år mistet han 30 kilo, klarte nesten ikke få i seg mat, og hadde store problemer med å gå. Vi så på at han visnet bort dag for dag, og vi kjempet med helsevesenet på alle plan. 6. juli i 2020 fikk vi ham endelig innlagt på Levanger sykehus, ble så overført til St Olavs Hospital. En frustrerende og tårevåt kamp. Men de fant ingenting og sendte ham hjem med beskjed om å komme tilbake til høsten på kontroll? Kontroll på hva? Hvordan kan man sende hjem noen som holder på å dø? Vi ble nødt til å ta affære. Mamma ba om å få journalen hans. Hun ble hovmodig frarådet på det sterkeste om å ta saken i egne hender. Hadde vi noe valg?

Pappa ble innkalt og innlagt på sykehuset 19. august for å ta flere prøver. Han døde neste morgen i sykesenga. Som sagt – frisk som en fisk. Så det vi sitter igjen med er blodprøvene fra Tyskland. Vi hadde jo som nevnt tatt saken i egne hender og fått hjelp. Resultatet på prøvene kom to dager før innleggelsen på St Olav, og viste fullt utslag på borreliose. Det var nå det skulle snu. Vi skulle få hjelp i utlandet Men det ble for sent, og på sykehuset snudde de fortsatt ryggen til når vi nevnte hva som feilte ham.

Vi har underveis og i etterkant av pappas sykeleie hatt kontakt med andre borrelioserammede. Syke mennesker som har vært nødt til å begå kriminelle handlinger, ifølge norsk lov, for å få behandling. Som for eksempel smugle inn medisin for å bli frisk. Hvorfor er det sånn???