Vi fikk den eieren jeg hadde håpet på fra starten av. Dette tror jeg kan blir meget bra.

Jeg bor på et lite småbruk som heter Rabben, og som jeg tok over etter besteforeldrene mine. Grener av slekta mi kan spores her i bygda helt tilbake til på 1500-tallet, og jeg kjenner til Meråkers natur og historie ganske godt.

Fra mine besteforeldre og oldeforeldre har jeg fått muntlig overlevering av bygdas historie fra de siste 250 årene, blant annet fra Stalin-tida, gruvetida med Selbo Kobberværk og tida rundt oppstarten av AS Meraker Brug.

Kampen for å overleve i bygda har ofte vært tøff, særlig for småkårsfolk. Det har nok satt sitt preg på oss mårråkbøgger. Vi er generelt ganske sta, både i ord og handling.

Juridisk sett har vi aldri eid bygda vår selv. Eierne har alltid bodd utenfor bygda. Vi har bare vært husmenn.

Hans Børli har skrevet et dikt som jeg føler passer godt for å beskrive bygdas tidligere historie sett fra vanlige folks ståsted. Det er slik:

Vi eier skogene

Jeg har aldri eid et tre.

Ingen av mitt folk har noensinne eid et tre,

Skjønt slektens livssti slynget seg over århundrers blå høgder av skog.

Skog i storm,

skog i stille-

skog, skog, skog.

alle år.

Mitt folk

var alltid et fattig folk.

Alltid.

Barn av livets harde jernnetter.

Fremmede menn har eid trærne,

og jorda,

steinrøys-jorda

som mine fedre ryddet

i lyset fra månens løkt.

Fremmede menn med glatte ansikter og pene hender

og bilen alltid ventende utenfor døra.

Ingen av mitt folk har noensinne eid et tre.

Likevel eier vi skogene,

med blodets røde rett.

Mektige Statskog,

du som eier skoger og fjell,

nå også Meraker Brug,

du kan kjøpe en million mål skog og en million mål til,

men solefallet kan du ikke kjøpe,

og ikke suset av vinden,

og ikke gleden ved å gå heimover

når røsslyngen blømmer langs stien.

Nei, vi eier skogene,

slik barnet eier sin mor.

(Av ærbødighet for dikteren så må jeg si fra om at diktet er noe tilpasset for anledningen.)

I forlengelsen av diktet vil jeg gi dere et råd og et løfte.

Rådet handler om å huske.

Husk at det er vi som bor her i Meråker, som eier bygda.

Vi har ikke papirer på det, men det er vi som eier skogene, myrene, dalene, liene, viddene, fjellene, sjøene, tjernene, elvene og bekkene her.

Bygdas natur er vår felles «mor»

Dere er bare gitt tillit til å forvalte den på vegne av fellesskapet.

Husk videre at vi som er oppvokst og har slektshistorien vår i bygda, har sterke bånd og følelser som knytter oss til bygda og utmarka her.

Vi føler et sterkt eierskap til heimbygda, og for oss er naturen her noe langt mer enn bare et middel til å oppnå enda mer vekst og velstand.

Løftet som kan gis,

er at vi er mange som vil passe godt på, og følge med på hvordan dere utøver det forvaltningsansvaret som dere har blitt betrodd.

Vi kommer til å følge nøye med på hva dere gjør med bygda og naturen vår.

Historisk sett har livet her i fjellbygda vært hardt. Opp gjennom hundreårene har det, som tidligere nevnt, vært tøft å være mårråkbøgg. Det har gjort oss mårråkbøgger sta, tøffe, trassige og utholdende. Vi gir oss ikke så lett når vi kjemper for noe som er viktig for oss, og vi kommer til å si klart ifra om dere gjør noe som vi ikke liker eller mener er galt.

Avslutningsvis vil jeg fremme et håp

Jeg håper på at det blir et godt samarbeid mellom Statskog og oss som bor i bygda i de neste 100-åra.

Det stilles store forventninger til dere som ny eier av Meraker Brug, delvis også motstridende forventninger fra ulike grupper. Det trenger ikke å bli enkelt å innfri alle.

Jeg håper at dere i Statskog vil vite å sette naturens beste og hensynet til framtidige generasjoner i sentrum når dere skal foreta valg mellom motstridende interesser.

Jeg ber dere også huske på at, selv om Meråker har mange ivrige jegere, meg selv iberegnet, så er de langt fleste av oss mårråkbøgger mer opptatt av å bruke naturen på andre måter enn til jakt. Mange har også sterke bruksretter i utmarka som må forvaltes på en rettferdig og god måte.

Hittil synes jeg at dere i Statskog har gitt et godt inntrykk, og med den positive stemningen til Statskog som jeg fornemmer blant bygdefolk i dag, har jeg god tro på at vi vil få ei god framtid sammen.

Det er i starten av en tur at kursen stakes ut!

Lykke til med forvaltningsansvaret!