En artikkel i Bladet fremstiller måkene som mates i Blinkparken som en plage for beboerne. Barnehage, bedehus og beboere har klaget til kommunen, og kommunelegen er koblet inn. Kommunelegen uttaler at han har stor forståelse for folk som føler seg plaget, og han vil ha slutt på aktiviteten. Men hva med forståelse for fuglene og de som hjelper dem?

Det nevnes i artikkelen at måkene er rødlistet. Det gjelder åtte av ti arter som hekker i Norge. Samtlige er klassifisert som truet, altså med fare for å dø ut. Årsaken er blant annet matmangel i havet på grunn av overfiske og klimaendring, men også nedbygging av hekkeområder. Strandsonene bygges ut med boliger, fritidshus og industri, båthavner anlegges, og overalt må måkene vike. Det settes opp pigger og drager som skal hindre hekking, uten tanke for at måkene snart ikke har noen steder å gjøre av seg.

Det var ingen som forsvarte måkene i artikkelen. Alle ville bare ha dem vekk. Bedehuset fordi de skiter på gesimsene. Barnehagen fordi de er redde for smitte, enda man ikke blir syk av å ha noe så naturlig som fugler i nærmiljøet. Folkehelseinstituttet kan ikke vise til noen dokumenterte tilfeller av infeksjoner som følge av fugler i boligområder eller på strender. Fagmiljøene viser til at man må innta fugleavføring i betydelige mengder for å få i seg nok bakterier til å få infeksjon. Det har skjedd i noen tilfeller som følge av fugleavføring i drikkevann, men det er ingen åpne drikkevannskilder i området rundt Blinkparken, og gode renseanlegg gjør ellers denne risikoen forsvinnende liten.

Vi godtar risikoen som følger med forurensing til luft og vann, og andre forhold som skyldes menneskelig aktivitet. Men enhver hypotese om smitte fra dyr skal elimineres. Når smitteargumentet faller bort gjenstår påstanden om sjenanse i form av fuglenes lyd og avføring. Så langt er vi altså kommet i vår fremmedfrykt for naturen at vi ikke tåler dens beboere.

Det er ikke bare i boligområder måkene er uønsket. De fordrives også fra områder ved sjøen der de har hatt sine hekkeplasser i uminnelige tider. Når de vender tilbake til sine faste hekkeplasser, må de prøve å hekke mellom industri og boliger, ofte med fiendtlige mennesker rundt. Som de opportunistene de er gir de ikke så lett opp, og de legger gjerne eggene sine på biltak og anleggsmaskiner der hvor det før var svaberg. Overalt klages det på at måkene er «i veien». Men hvor skal de gjøre av seg når det er mennesker overalt, og hva skal de leve av når vi fisker opp maten deres i havet og maler den opp til fôr i oppdretts- og kjøttindustrien?

Vi har gjort måkene hjemløse i deres eget land. De som sympatiserer med måkene og prøver å hjelpe dem, blir ofte utsatt for hets, i likhet med måkene selv. Mating av fugler er ikke forbudt, og det er ingen grunn for kommunelegen å advare mot det, selv om det kan være en fordel å trekke matingen vekk fra boligområder. Studier viser at kontakt med fugler og omtanke for livet rundt oss fører til bedre mental helse og mindre stress og depresjon.

Det er bare rester igjen av de opprinnelige måkebestandene, men likevel tåles de ikke. Fiskemåken har hatt en tilbakegang på 30-50 prosent de siste 30 årene. Krykkja har gått tilbake med 60-80 prosent de siste 40 årene. Antall sjøfugler i verden er redusert med 70 prosent siden midten av forrige århundre. Ifølge WWF Verdens naturfond er 93 prosent av verdens fiskebestander overbeskattet eller fullt utnyttet. En økologisk katastrofe utspiller seg, men vi er mest opptatt av å beskytte oss mot det som er igjen av dyreliv.

Aksept og respekt for dyrelivet i områder som mennesker har lagt beslag på blir stadig viktigere. Med verdens dyrebestander redusert med 69 prosent siden 1970, er det desto viktigere å verdsette det som er igjen av dyreliv og leve i harmoni med det, ikke i en konstant kamp mot det.

Jenny Rolness,

Dyrenes rett