Jeg leser med stor grad av interesse og liten grad av overraskelse Bladets artikkel av 26. januar, der Rygg kommer med tilsvar på politikernes «smørbrødliste» – listen på 29 punkter, som ble vedtatt av Aresam i oktober, med krav til endringer i de svært omstridte boligplanene for Hommelviks folkekjære friluftsområde Stasjonsfjæra/Moan.

Utbygger kan umulig innfri tre av kravene, «medgir» Rygg, og han forventer nå at politikerne diskuterer dette på nytt innad i sine partier, – og at de besinner seg. At de tre kravene er de tre vesentligste punktene på lista kunne kommet bedre fram i artikkelen.

Silje Ohren Strand i Aksjonsgruppa Bevar Moan og Stasjonsfjæra i Hommelvik. Foto: Privat

Politikerne må altså ifølge Rygg:

  1. Gå tilbake på kravet om reduksjon av areal gjennom fjerning av to bygg i utbyggers foreslåtte planer. Utbygger ønsker heller å flytte litt på byggene. I sine planer ønsker utbygger å realisere inntil 350 nye leiligheter. Men det har aldri eksistert noe kommunevedtak som åpner for utbygging av 350 leiligheter på Moan.

  2. Forstå at krav om undergang framfor overgang blir altfor dyrt for utbygger. Utbygger kjøpte i sin tid tomta for 17 millioner kroner. Hvilke verdier som ligger i utbygging av området har jeg ikke forutsetninger for å kunne anslå. At det framstår som et ubegripelig røverkjøp, og et merkelig febrilsk salg den gang det ble solgt, er vel allment opplest og vedtatt.

  3. Forstå at en konsekvensutredning – som innbyggerne har etterspurt i en årrekke – vil «ta uendelig mye ressurser» hos utbygger». Rygg viser til at det ble «sagt fra administrativt hold at dette ikke var nødvendig da planen ble lansert». Det interesserer meg fint lite, kjenner jeg, all den tid dette er behandlet og satt som krav av Aresam, blant annet etter påtrykk fra innbyggerinitiativer og underskriftskampanjer de senere år.

Utbygger ønsker å hesteforhandle seg fram til jenking av kravene og at «offentlige bidragsytere vil spytte i» kostnadene rundt en eventuell utbygging. Det skulle da virkelig også bare mangle at ikke kommunen krever en utførlig konsekvensutredning i så fall! En konsekvensutredning av slikt som tilgjengelig infrastruktur og tjenestetilbud, manglende infrastruktur og tjenestetilbud, forventet tilflytting og befolkningssammensetning, tap av reelt friluftsområde, skredfare, flomfare, miljøpåvirkning, kostnader for kommunen, kartlegging av innbyggernes syn på saken…

Det var dette siste som først slo meg, da jeg leste saken: innbyggerinvolvering. Hvor blir det av disse åpne folkemøtene som politikerne lovet oss under – den innbyggerinitierte – debatten i Bruket i september 2021?

Jeg skulle ønske jeg kunne si jeg ble overrasket da jeg leste saken, men nei. Ikke ble jeg overrasket over Ryggs forsøk på hestehandel – det lå i kortene hele tiden. Ei heller ble jeg, dessverre, overrasket over politikernes kommentarer til Ryggs utspill. SP ved Sivertsen sier de er villige til å gå en ny runde med utbygger, AP ved Ravlum sier at «ingenting er hugget i stein».

Det framstår som et mysterium for meg når et tidligere vedtak er hugget i stein og umulig å omgjøre etter tiår med nyervervet kunnskap – og når et vedtak ikke er hugget i stein, men åpent for reforhandlinger?

Rygg er «krystallklar», leser jeg. Det imponerer meg ikke. Det jeg derimot ønsker meg, er tydelige politikere og åpenhet i behandlingen.

Vi ble lovet åpne folkemøter, og jeg lovet å møte. Det løftet står jeg ved.