«Fint skal det være, selv om hele ræven henger ute» er et gammelt ordtak.

Vi hører stadig vekk om nye byggeprosjekter som for å skjule mye av elendigheten markedsføres som parker, sjøsider, solsider, terrasser, diverse hager og alskens andre lokkende, villedende betegnelser.

Sammen med disse flotte uttrykkene følger gjerne skisser og bilder tatt fra et fugleperspektiv. Da er det vel helst der oppe i det blå en kjøper bør bosette seg dersom omgivelsene skal svare til prospektene som presenteres.

Det er lett å tenke seg at lokale politikere, gjerne fra «dalstrøka innafor», lar seg sjarmere og villede med slike fargeglade glansbilder og skisser. Hommelvik Sjøside var i sin tid et godt eksempel på det.

For ikke å snakke om utbyggingen som nå planlegges i Vikas strandsone på Moan. Her får vi presentert prospekter, med fargerike forvrengte tegninger og bilder tatt av kråka der oppe i det blå, langt unna realitetene som blir å vandre omkring på bakken mellom en tettpakket massiv bygningsmasse.

Et helt kvartal i Stjørdal sentrum med betong i mange etasjer, har fått betegnelsen «park». Hva man legger til grunn for denne latterlige betegnelsen skulle jeg jammen likt å vite. Ordet er misbrukt så det holder i flere byggeprosjekter her til lands.

Et annet begrep vi til stadighet hører er «signalbygg». En definisjon på ordet skal blant annet være «et bygg som gir spesielle signaler om makt, om tro, om historie, om skjønnhet».

Så hva som stemmer med dette og milliardær Buchardts planer om et «signalbygg» i sentrum av Stjørdal, blir spennende å høre fra ordfører og øvrige tilhengere av prosjektet. Ellers hører vi om bastante bestemmelser om maksimale byggehøyder i Stjørdal sentrum, men kanskje ikke for Buchardt vil jeg tro?

Det er jammen meg på tide å lansere fremtidige byggeprosjekter på et langt mer ærlig og edruelig vis, uten denne villedende, forlokkende markedsføringen som til stadighet brer om seg med latterlige navn og et forvrengt bildemateriell.

En spade bør fortsatt kalles en spade...