To år har gått, mangfoldige covidreguleringer er regulert, og gang på gang har kulturlivet skreket over håpløse koronatilpasninger, støtteordninger og mangelen på kompensasjon for tapt inntektsgrunnlag. Tross ukuelig optimisme, pågangsmot og urokkelig vilje til å gjennomføre «samme hva» er starten på 2022 plutselig blitt til et lett resignert «hvem er det egentlig vi kjemper for?».

For mens jeg trodde kunstens betydning var som en polert Jaguar, har jeg etter snart to år med pandemi, sakte men sikkert innsett at en gammel Fiat (med en hund på panseret for sammenligningens skyld) kanskje er en bedre sammenligning? Ikke noe vondt om Fiat. Tvert imot. Jeg kjørte min fars Fiat Ritmo 85S i mangfoldige år og ble ekspert på skjåk, kaldstart, kronglete gir, elektriske vinduer som aldri fungerte samt blandingsforholdet mellom ekstra bly på tanken og bensin. Men i motsetning til Jaguaren var omtalene få, selv om oppmerksomheten kunne være stor når den humpet demonstrativt av gårde.

Kanskje er dette en del av problemet? Om vi selv ikke evner å forklare og forene krefter om kulturens betydning på den politiske agendaen, hva er det da å forsvare for politikerne? En gammel Fiat bryr vel ingen seg om? I to år har vi stått i pandemi. Da er det påfallende at verken kulturminister eller regjering (som var tydelig og gode i opposisjon) ikke virker å ha en plan for hva de vil med oss. Hvorfor er viruset mer hissig i teatersalen enn i køen på kjøpesentret? Hvordan klarer man å regulere samtlige H&M butikker i landet, men ikke engang de største konserthusene?

Skjenkestoppen ble heldigvis opphevet, og det er bare å gi NHO og utelivsbransjen honnør for godt politisk arbeid. Vi hørte om alle de tusen innen serveringsbransjen som ikke kunne gå på jobb. Men hvorfor hørte vi ikke om de tusen kulturarbeiderne som fikk kansellert sitt inntektsgrunnlag rett før jul? Har ikke kulturjobber samme verdi som andre jobber? Staten ga i prinsippet en hel bransje næringsforbud i desember, og selv om det har kommet lettelser er det ikke tilstrekkelig.

Kulturnæringen bidrar med store verdier til AS Norge hvert år. Synergieffekten av kulturarbeid er enorm. Også under pandemien har næringen jobbet på, arrangert under håpløse omstendigheter med stimulerings og kompensasjonsordninger som skapte stor usikkerhet og traff ulikt. Alt for å gi mennesker lysglimt av glede og håp.

Omstillingsviljen var stor, og ønsket om å gi opplevelser trumfet det meste. «(...) Vi trenger en kulturminister som er mer entusiastisk overfor kulturlivet. Vi trenger en som er en god politisk håndverker rett og slett. Og det har vi dessverre ikke nå», sa Trettebergstuen under Abid Rajas periode som kulturminister. Entusiasme og håndverk er velkomment, det samme er gode ordninger for bortfall av inntekt, saler fulle av publikummere, opplevelser som skaper liv og røre og ordninger som gir bransjen fremdrift, stabilitet og motivasjon. Vi trenger om ikke annet, en gammel Fiat for å komme oss fremover. Er det for mye å forlange?