Helt siden jeg ble politisk aktiv på 80-tallet kan jeg huske at det har vært snakk om «eldrebølgen». Den gangen, da jeg var i slutten av tenårene, var dette noe diffust og teoretisk som lå langt frem i tid. Nå er den her. Ikke for fult, men de første skvulpene har begynt å slå inn over oss, og tiden for å forberede seg er i ferd med å renne ut. Helt siden jeg ble innvalgt i 2019 så har FrP løftet frem de demografiske endringene som den største utfordringen for kommunen. Dette har enten blitt avfeid eller møtt med taushet. Denne høsten la Malvik kommune frem sine egne prognoser som viser at vi kommer til å mangle sykehjemsplasser allerede i 2025. Bare 10 år etter at Hommelvik helsetun åpnet dørene. For de som kjenner til kommunal saksbehandlingstid så er 2-3 år ekvivalent med lysets hastighet. Vi er altså på etterskudd.

I 2030, altså om 7 år, tror kommunen at vi kommer til å mangle 52 heldøgns plasser. I 2050 kommer vi til å mangle ytterligere 170 plasser. I tillegg kommer økningen i både demens og hjemmebaserte tjenester, som forventes å være enorm. Hvordan skal det finansieres? Hvor skal det bygges? I 2050 er det omtrent like mange pensjonister som det er yrkesaktive i Norge – hvor skal de «varme hendene» komme fra og hvordan skal de finansieres? Her må det tenkes nytt både nasjonalt og lokalt. Vi kan ikke ende opp i en situasjon hvor vi får enorme forskjeller i tjenestetilbudet ut fra hvilken kommune man bor i. Hvor man på grunn av ideologisk overbevisning heller lar folk bli liggende alene hjemme med «dobøtta» under senga, fremfor at noen åpner et privat sykehjem og «tjener penger». Vi må snu kronene og ikke ødsle dem vekk på ideologisk symbolpolitikk og offentlig sløsing.

FrP har fremmet flere fremtidsorienterte forslag i et forsøk på å imøtekomme disse utfordringene, og jeg kunne brukt hele dette innlegget på å peke finger mot sittende regjering og flertallet i Malvik. Jeg kunne skrevet harmdirrende om Malviks nei til forsøksprosjektet med statlig finansiert eldreomsorg og deretter AP-Kjerkhols nedleggelse av hele ordningen (som blant annet Stjørdal hadde gode erfaringer med), og fjerning av fritt brukervalg som også var en suksess – men det tjener ingen hensikt. Den eneste muligheten for å løse denne utfordringen på en skikkelig måte er om vi legger vekk ideologiske skylapper, ser fremover og går sammen i en storstilt dugnad.