I forbindelse med salget av AS Meraker Brug hevdes det fra enkelte hold at bygda er best tjent med et privat norsk eierskap, men hva er egentlig forskjellen på norske og utenlandske eiere? Hvilken forskjell utgjør det om eierne bor i Oslo eller Zurich? Eiere kan flytte, og aksjer kan selges ut av landet.

Mange tar til orde for at bruket bør selges til noen som kan bidra til utvikling i bygda.

Utvikling i denne sammenheng handler om å skape gode og, framfor alt, bærekraftige arbeidsplasser. Jeg tror ikke at det avhenger av at eventuelle investorer får med seg eiendomsretten til hele bygda, våre kjære naturområder inkludert. Da handler det nok om helt andre innsatsfaktorer. Da handler det bl.a. om å legge forholdene til rette slik at de nødvendige forutsetningene er på plass. Vi ser eksempler på det i Kopperå. Som følge av godt entreprenørskap er det satt i gang prosjekter som ser ut til å kunne gi opptil 100 bærekraftige arbeidsplasser. Paradoksalt nok ser det ut til at prosjektene kan strande pga. mangel på en så viktig innsatsfaktor som elektrisk kraft.

For aktuelle private kjøpere av bruket er det nok ikke avkastningen av skogen som er motivasjonen.

Om det var slik, ville det nok ikke bli mange interessenter. Mesteparten av eiendommen ligger enten over skoggrensa eller består av lite produktiv skog.

Nei, bygda har en tilleggsverdi som langt overstiger den økonomiske, en verdi som ikke kan måles i penger. Det er rettighetene i utmarka, og da særlig retten til jakt og fiske.

Vi ser en utvikling der utmarksaktiviteter blir stadig mer verdsatt av det brede lag i befolkningen.

Dette er gledelig, både med tanke på livskvalitet, trivsel og folkehelse. I et slikt perspektiv blir det mer og mer viktig å legge til rette for at folk flest skal kunne ta del i naturbaserte aktiviteter, herunder å ha anledning til å utøve jakt og fiske i sine nærområder. Med tanke på bolyst er dette særlig viktig i utkantstrøk, der det gjerne er få organiserte fritidstilbud.

Dessverre har vi de siste åra sett en tendens til at lokalbefolkningen skvises ut fra disse aktivitetene. Adgangen har blitt begrenset, og det har blitt så dyrt at mange ikke har råd.

Tilreisende med god økonomi ser ut til å overta en stadig større andel, særlig av jakten og laksefisket.

For mange ser det også ut til å være svært attraktivt med eksklusive rettigheter til jakt og fiske, og mange har både evne og vilje til å betale nesten ubegrenset for slike rettigheter, til bruk for seg selv, venner og familie eller forretningsforbindelser.

Dersom vi prioriterer privat eierskap til utmarka, tror jeg det snart vil bli slik at det bare er de rikeste av oss som kan kjøpe seg den gleden det er å kunne jakte og fiske. Dette gjelder ikke bare for Meråker, men også på andre privateide områder i landet.

Slik vil iallfall ikke jeg ha det. Jeg vil at lokalbefolkningen og folk flest skal ha rettigheter og muligheter til å bruke og høste fra utmarka, uavhengig av hvor de plasserer seg på inntektsstatistikken.

Med eiendomsretten til bruket følger også retten til kommersiell utnytting av utmarka, og med en privat eier har vi ingen garantier for at allmennhetens interesser ivaretas, verken på kort eller lang sikt. Det vil vi ha med staten som eier.

For statlig eierskap gjelder to hovedformer, Statsallmenning og Statsgrunn utenfor statsallmenning, eventuelt med lokale tilpasninger. I begge tilfelle er befolkningens rettigheter til jakt, fiske og friluftsliv sikret. I Meråker kunne det kanskje være aktuelt med en kombinasjon av disse to eierskapene. For eksempel kunne områder med lite produktiv skog og fjellområder, bli til statsallmenning, slik de en gang var, mens resten ble statsgrunn utenfor allmenning.

En statsallmenning ser ut til å gi størst lokal innflytelse gjennom at det da skal være et lokalt fjellstyre og et allmenningsstyre. Drifta av skogen trenger ikke å bli vesentlig ulik den vi har i dag.

Med staten som eier, er vi sikret en god og bærekraftig skogsdrift, samtidig som befolkningens interesser og rettigheter ivaretas. Det vil ikke være et ensidig fokus på økonomisk avkastning, og overskuddet går til fellesskapet.

For Statskog gjelder at eiendommene skal drives bærekraftig med hensyn til naturvern, friluftsliv og tilfredsstillende økonomisk resultat, at de skal sikre befolkningen tilgang til jakt, fiske og friluftsliv, at de skal bidra til lokal næringsutvikling, og at de skal bidra til lokal og nasjonal verdiskapning

Jeg har etter hvert blitt mer og mer overbevist om at det eneste riktige for Meråkers framtid vil være at staten går inn som eier av bruket. Det vil både gi oss forutsigbarhet, muligheter for lokal innvirkning på drifta og ikke minst bidra til å imøtekomme bygdefolkets og brukernes interesser og rettigheter.