Sivilombudsmannen har undersøkt hvordan tre kystkommuner praktiserer utbygging i strandsonen. Resultatet er nedslående. Loven sier at det er forbudt å bygge innenfor hundre meters avstand til sjøkanten. I Norge står allmennhetens tilgang til strandsonen svært sterkt. Terskelen for å gi dispensasjon for bygging i strandsonen er derfor høy.
Når Sivilombudsmannen har gransket praksisen i de tre kystkommunene Lindesnes, Kragerø og Askøy, viser det seg imidlertid at unntak fra loven blir innvilget over en lav sko. Kommunestyrene som behandler dispensasjonssøknadene ga i årene 2016 til 2019 tillatelse i hele 85 prosent av tilfellene - i 750 saker. Undersøkelsen viser også at flertallet av vedtakene var mangelfulle, eller begrunnet med ulovlige hensyn eller hensyn som skal tillegges liten vekt.
Bare knapt én av seks søknader blir avslått og til tross for at det kun er snakk om tre kommuner i dette utvalget, beskriver sivilombudsmann Hanne Harlem funnene som urovekkende. «Det gir grunn til å tvile på om kommunene har foretatt den vurderingen loven krever, og om kommunene har forstått loven korrekt», sier hun i en pressemelding.
«Vi er heldige som har denne strandsonen»
Ordlyden i pbl. § 19-2 andre ledd viser at det ikke skal være en kurant sak å få dispensasjon. Dette gjelder særlig i strandsonen.
I forarbeidene er det uttalt:
«Det er et nasjonalt mål at strandsonen skal bevares som natur- og friluftsområde tilgjengelig for alle. Regjeringen ønsker en strengere og mer langsiktig strandsoneforvaltning. Det er derfor nødvendig med en streng praksis ved behandlingen av dispensasjoner i 100- metersbeltet langs sjøen. Forbudet i § 1-8 mot bygging i 100-metersbeltet langs sjøen veier tungt. Det skal svært mye til før dispensasjon kan gis til bygging her, spesielt i områder med stor utbyggingspress.»
3.3 Vilkåret om klar overvekt av fordeler
Det andre vilkåret i pbl. § 19-2 andre ledd er at fordelene ved å gi dispensasjon er «klart større enn ulempene etter en samlet vurdering». Bestemmelsen legger opp til en interesseavveining, hvor relevante fordeler og ulemper ved dispensasjonen skal vurderes opp mot hverandre. Forarbeidene understreker at formuleringen «klart større» skal tolkes strengt. «Ordvalget innebærer at det normalt ikke vil være anledning til å gi dispensasjon når hensynene bak bestemmelsen det søkes dispensasjon fra fortsatt gjør seg gjeldende med styrke.»
Den utbredte dispensasjonspraksisen som er avdekket av Sivilombudsmannen uthuler hele intensjonen med plan- og bygningsloven. Dette er også et demokratisk problem, ettersom man hopper bukk over de viktige prosessene som sikrer medvirkning fra befolkningen, til fordel for en enkelt utbygger sier Sivilombudsmannen.
«Nå er over halvparten av strandsonen i Hommelvik nedbygd, er det greit at også resten av strandsonen blir nedbygd?»
Derfor er det Sivilombudsmann Hanne Harlem mener at kommunene i Norge ikke har forstått loven.
«Kanskje Malvik kommune heller ikke har forstått loven om strandsonen.»
Det er ganske merkelig at når en leser kommunale papirer som «Lev Vel» rapporten og arealplanene så er det helt klart at strandsonen skal bevares som et rekreasjons-område for innbyggerne og innbyggerne har virkelig stått på og vært engasjert i denne saken, men ble ikke hørt. Hvor er demokratiet, når kommunen heller velger å tilfredsstille en utbyggers jag etter en høyere profitt, enn å lytte til sine innbyggere. Det virker som at sivilombudsmann Hanne Harlem er på linje med de fleste av oss i Hommelvika.