Strømprisene fyker i været. Reaksjonene er mange og sterke og vil trolig forsterke seg i månedene framover. Støttetiltakene som regjeringen har kommet med er langt fra tilfredsstillende; staten sitter igjen med titalls ekstra strømmilliarder som en følge av høye priser. Samtidig dokumenterer medier at mange familier sliter økonomisk. Flaut for staten Norge.

Det hører også med til historien at strømleverandører overøser norske forbrukere med bortimot 500 ulike avtalevarianter – for ett og samme produkt - som er helt likt! Det virker som norske forbrukere narres og villedes i jungelen av tilbud.

For mange tiår siden bygde vi utenlandskabler mot nordiske land for å sikre oss en buffer i tilfelle forbruket oversteg produksjonen og samtidig på en balansert måte la nordiske land benytte seg av vår overskuddskraft. Så startet galskapen etter at energiloven ble vedtatt i 1991 og som gjør at vi nå har 17 utenlandskabler – eller var det 19?

Det er en utrolig eskalerende tragisk - men avklarende - historie om hvordan vi nå forvalter en av våre viktigste ressurser, der 90 prosent er fornybar. Viktig for husholdningene og ikke minst for vår industri som har hatt et konkurransefortrinn som nå etter hvert forsvinner.

Energiloven liberaliserte norsk strømeksport. Nå eksporteres det for fullt, og vannmagasinene tømmes. Og når strømmen flyter dit prisene er høyest, blir det til Europa. Regninga er det norske forbrukere som må ta. Produksjonskostnadene for strøm ligger på 10-20 øre pr. kWt. Det finnes ikke noe annet produkt eller bransje som har et tilsvarende prispåslag fram til forbruker. Selv polvarer kommer til kort.

Det har i årevis vært kommunisert et tragikomisk ynkelig budskap fra kraftbransjen og personer i sentrale maktposisjoner for å dekke over årsaken til de vanvittige prisene – i et land som de fleste åra har en produksjon som er større enn forbruket. En har over år forsøkt å krisemaksimere en situasjon der vannreservene synker uten å fortelle at det samtidig pågår en storstilt eksport; fyllingsgraden blir uinteressant som målestokk for forsyningssikkerheten. Nå ser vi at det i stigende grad innrømmes at økte strømpriser i stor grad bestemmes utenfor Norges grenser og at vannreservene synker nettopp på grunn av uhemmet eksport. Den erkjennelsen har det sittet langt inne å innrømme fra sentrale aktører i bransjen og langt mindre informere om.

Det norske språket kan nå tilføres ett nytt ord: Strømvasking, og kan beskrives på følgende måte: Personer i kraftbransjen og maktmennesker ellers framstiller det nå slik at de høye prisene krever at vi setter fart i utbyggingen av ny kraft her i landet. Oppgradering av utbygde vassdrag, bygging i nye vassdrag eller strøm fra land- og havvind. Begrunnet med å dekke etterspørselen her heime og for å gjøre Norge til et batteri for Europa. En skal være både freidig, frekk og korttenkt for å hevde at dette er framtidas løsning.

Politiske myndigheter har gjort vedtak som har ført oss opp i den situasjonen vi nå er i.

De har enten hatt manglende kunnskaper om konsekvensene for sine vedtak eller vedtak er fattet vel vitende om hva som kunne bli resultatet slik vi ser det i dag. Altså en villet utvikling. Begge delene er like ille.