Det er godt dokumentert at det ikke er noe som gjør oss friskere enn å være i arbeid. Faktisk forteller nyere forskning at arbeidstakere som har helseplager også blir friskere av å være i arbeid enn å være hjemme. Å ha en rolle i arbeidslivet gir livskvalitet samtidig som helseplager oppleves mindre plagsomme. For oss som enkeltpersoner er det ingenting som kan måle seg med å ha en meningsfull rolle og å være til nytte. Det gir muligheter for å utvikle egne talenter, få ny kunnskap, lære nye ferdigheter, og ikke minst gir det tilhørighet til et sosialt fellesskap. I tillegg er arbeid inngangen til det store fellesskapet - fellesskapet som bygger den norske velferdsstaten for vår generasjon og kommende generasjoner.

Et velfungerende arbeidsliv må være konkurransedyktig både nasjonalt og internasjonalt. Det stilles krav til både kvalitet og effektivitet; både i offentlig og privat sektor. I dagens arbeidsliv er det en betydelig andel av arbeidsstokken som jobber innen salg, service, undervisning, tjenesteyting, helse og omsorg. Færre og færre jobber innen primærnæring, håndverk eller industri. Disse jobbene har stilt krav til fysisk arbeidsinnsats. Gjennom et langt arbeidsliv var det nok mange som med rette kunne omtales som «fysisk utslitt».

Det nye arbeidslivet innebærer derimot helt andre arbeidskrav. Arbeidslivet er i kontinuerlig omstilling; teknologi, internasjonalisering, omorganisering og nedbemanning, prosjektrettet og midlertidig arbeid, nye arbeidsmetoder og større krav fra brukere og kunder, er eksempler på forhold som beskriver manges arbeidshverdag. I tillegg krever selve arbeidsutførelsen ofte utstrakt grad av samarbeid med andre kolleger, i tillegg til samarbeid med kunder, pasienter, pårørende, elever og foreldre. Dette stiller igjen krav til kommunikasjons- og samhandlingsferdigheter.

Det er ingen tvil om at dagens arbeidsliv gir mange muligheter. Samtidig innebærer det høye krav til tåleevne for «relasjonelle og emosjonelle belastninger». Dette har fått forbausende liten oppmerksomhet. Hver enkelt daglig belastning er kanskje ikke så stor, men det er de «akkumulerte» (gjentatte) relasjonelle og emosjonelle belastningene som til slutt kan beskrives som «dråpen som fikk begeret til å flyte over». Det er her vi finner konfliktene, usunne psykososiale arbeidsmiljø, mobbing, trakassering, bekymringer for elever, pasienter eller kolleger, tidspress og ond samvittighet for ikke å gjøre jobben godt nok. Mange har også store private belastninger og opplever i et 24/7-perspektiv at de ikke strekker til. Akkumulerte relasjonelle og emosjonelle belastninger øker risikoen for helseplager. Dette kan være angst, depresjon, muskel-skjelett-lidelser, hodepine, søvnproblemer og slitenhet. I mange tilfeller fører dette til sykefravær og betydelig redusert livskvalitet for den enkelte.

Akkumulerte relasjonelle og emosjonelle belastninger er en undervurdert kilde til produktivitetslekkasjer i arbeidslivet! Produktivitetslekkasjene ser man i form av fravær, redusert kvalitet og effektivitet i tjenestene, flere avvik, lavere engasjement og derigjennom fravær av innovasjon. Å forebygge akkumulerte relasjonelle og emosjonelle belastninger vil derfor være vinn-vinn-situasjoner for mange - for den enkelte medarbeider som kan være frisk og gå på jobb hver dag, for leder som kan lede langtidsfriske og engasjerte medarbeidere, for eierne som kan utvikle konkurransekraftige virksomheter og for samfunnet som har et velfungerende arbeidsliv der den yrkesaktive delen av befolkningen bidrar i verdiskapingen.

Hva må vi gjøre?

For det første: Lederne må prioritere medarbeiderne framfor administrative systemer. Medarbeiderne er det viktigste produksjonsverktøyet. Det skulle bare mangle om det ikke var de som ble prioritert. Det betyr for eksempel at leder selv må prioritere interne HMS-oppgaver framfor å delegere det bort til andre. I tillegg må lederen tilegne seg kunnskap og ferdigheter til selv å ha et aktivt forhold til hvordan forebygge akkumulering av relasjonelle og emosjonelle belastninger. Gjennom å være en rollemodell legitimerer leder at det er viktig og ønskelig å sette dette på dagsorden.

For det andre: Like viktig med serviceavtale for mennesker som for maskiner.

Både i arbeids- og privatliv er det en selvfølge at det er nødvendig med service på biler, datamaskiner og bygninger. Mange ganger er det ikke nok med service og vedlikehold - det kreves også investering for å fornye. Når det gjelder vedlikehold og investeringer på medarbeiderne – humankapitalen – har vi lite tradisjon for dette. Og i de tilfeller det i det hele tatt får oppmerksomhet, får det et sterkt kroppslig fokus; fysisk trening, delta på de riktige aktivitetene, slanking og sunt kosthold. Hvis vi skal forebygge akkumulering av relasjonelle og emosjonelle belastninger må vi etablere «mentale ladestasjoner». Og den mentale ladestasjonen må vi oppsøke før den siste dråpen har fått begeret til å flyte over. Medarbeiderne må få lære seg smarte verktøy og ferdigheter til å håndtere dette. På den måten kan man få «dusjet» av seg dagens relasjonelle og emosjonelle belastninger og forebygge akkumulering.

Det er paradoksalt at verken arbeidslivet, vi som enkeltpersoner eller samfunnet greier å prioritere den viktigste ressursen som skal bidra i verdiskapingen – nemlig medarbeiderne. Det ville skapt konkurransekraft i arbeidslivet, engasjerte medarbeidere som kom på jobb hver dag og trolig ville flere stå lengre i jobb – altså vinn-vinn-situasjon for alle.

Bestem deg i dag - gjør noe smart – gjør som Tesla – bygg mentale ladestasjoner - det vil lønne seg!