Sigurd Endresen skriver i et debattinnlegg i Bladet at konflikten rundt måkene ikke handler om måker, men om de som lokker ville dyr dit de ikke hører hjemme. Med beliggenhet ved Trondheimsfjorden er Stjørdal et naturlig habitat for måker. De hører til ved kysten og ved fjord, elv og vann. Måkene var nok i Stjørdal lenge før barnehagen og bedehuset ble bygd.

Problemet er ikke måkene eller de som mater dem, men fremmedgjøringen for naturen, som øker i takt med at vi bygger oss inn på dyrenes leveområder. Konfliktene er ikke begrenset til byer og tettsteder. Folk vil gjerne bo ved sjøen, men de vil ikke nødvendigvis ha dyrelivet som følger med. Flere måkekolonier som hekker på holmer er blitt utsatt for faunakriminalitet av folk som ikke vil ha måkene der heller. Mens andre arter lever i sameksistens med hverandre, har vi en innstilling om at dyrelivet skal holde avstand overalt der vi finner det for godt å bosette oss.

Det er ikke slik at måker kan hekke hvor som helst, og at det bare er å fly et sted der det ikke bor mennesker. De er avhengige av trygge hekkeplasser og jevn mattilgang. De hekker ikke ved sjøen hvis mink eller andre dyr tar eggene, eller hvis det er mye ferdsel og forstyrrelser av folk. De hekker heller ikke i fuglefjell hvis det ikke er nok mat i havet, eller hvis bestandene blir så små at naturlig predasjon blir for merkbar. Mange fuglefjell der det før var yrende liv med tusener av sjøfugler, ligger nå helt eller delvis tomme, mens mange fuglefjell på land er blitt sprengt bort, som i Ålesund.

Måkene blir i økende grad tvunget til å forflytte seg, og valget faller ofte på hustak, som minner om fuglefjell. Der møtes de ofte av pigger, drager, liner og strømførende kabler, eller i verste fall av folk med søppelsekker som går rundt og samler inn reir og egg. Dette er blitt observert og anmeldt flere ganger, og har ført til høye bøter. Mange passer på måkene, og det er nødvendig.

Når måkene må begynne forfra igjen blir hekkesesongen og aktivitetene rundt den forlenget. Spolert hekking fører også til at måkene blir mer stresset, de lager mer lyd og de blir mer påpasselige med å holde folk unna hekkeområdet. Dermed øker konfliktene, og avisene har ofte oppslag om «aggressive måker som angriper». I virkeligheten er det gjerne folk som har angrepet måkene, mens måkene bare prøver å beskytte egg og unger. Deres naturlige adferd er å stupe mot reelle trusler, en harmløs adferd som er helt nødvendig for at ungene som oppholder seg på bakken skal ha en sjanse til å vokse opp.

Fordriving er ikke løsningen. Vi må gi plass til måkene og sameksistere med dem. Det er bare rester igjen av fortidens måkebestander, men likevel blir de ikke tålt. Mens folk før i tiden levde med yrende måkeliv og delte med måkene, skal måkene nå holdes på avstand og ikke få mat, selv om alle vet at det er vi som er årsaken til at de ikke lenger kan livberge seg av havet.

Det er fint å flytte matingen til sjøen og på den måten redusere konfliktnivået. Men det er ikke forbudt å mate fugler, og mating i egen hage og i parken kommer også andre fuglearter til gode. De som mater fugler gjør det ikke fordi de gir blaffen i andre enn seg selv, slik Endresen hevder. De har tvert imot en empati som strekker seg lenger enn til sin egen art. Måker og kråkefugler gjør ellers god nytte for seg som renovatører i byer og tettsteder.

Selv om måkene mates ved sjøen er det ikke gitt at de vil hekke der. Vi kan ikke styre hvor måkene skal hekke, men vi kan tilrettelegge for dem. Noen kommuner bygger krykkjehotell eller måkeplattformer, og noen private setter opp hekkekasser i hagen. Det er en økende forståelse for at måkene trenger hjelp, og ikke bare kan møtes med pigger og fordommer.

Jenny Rolness

Dyrenes Rett