Norge produserer årlig cirka 155 TWh strøm; en liten andel er landvind. Vi eksporterte i 2021 18-20 TWh. Importen var minimal. Våre vannmagasiner har en kapasitet på 87 TWh. Det betyr at hvis vi sørger for en disponering som sikrer behovet i eget land, har vi per i dag og noen år framover trolig fortsatt en solid og trygg kraftbalanse. Det er beregnet et kraftbehov på 220 TWh om 30 år. Det tilsvarer dagens produksjon + 75 prosent av fulle vannmagasiner. Og i Norden har vi nå en overskuddsreserve på cirka 50 TWh.

Det er beregnet at Norges 500.000 elbiler forbruker årlig 1 TWh. I EU finnes 333 millioner personbiler som er vedtatt utfaset. Ved elbil-erstatning vil dette kreve strøm tilsvarende – fire – ganger årlig norsk kraftproduksjon. Og dette er bare et flik av det som vil være det totale kraftbehovet.

Kraftbransjen har en komplisert organisasjosstruktur: Et utall av Kraftprodusenter som henter opp «gullet» fra rennende vann; nettselskapene – ca 150 stk. – har ansvaret for den fysiske distribusjonen med alle kraftkabler til husholdninger, vindkraft, til sokkelen og til utlandet. De bestemmer selv prissettingen. Behov for høyere nettleie begrunnes med å bygge nytt nett i Norge samt vedlikeholde det eksisterende. Dette høres fornuftig og forlokkende ut. NÅ er vi omsider også fått vite at kostbare utenlandskabler må nedbetales av nettleien; også her er det norske forbrukere som betaler.

Og så har vi strømleverandørene cirka 100 i tallet og som selger oss kraft. Disse tilbyr oss samlet bortimot 500 ulike varianter av pristilbud på en og samme vare – strøm. Tilbudene preges ikke akkurat av kundeveiledning: Undertegnede fikk følgende tilbud fra Fjordkraft med kulepunktene:

«Månedlig fastbeløp kr 0, påslag 0,614 øre/kWT, strømpris: kombinasjon av spotpris og sikringspris, prissikring på 50% av forbruket, redusert risiko ved å spre strømkjøpet utover året, jevnere/mer forutsigbare strømpriser over tid og ingen bindingstid».

«Markedet er i stor grad til for å forvirre forbrukerne» sier direktøren i Forbrukerrådet.

Så har vi selskapet NordPool. Dette selskapet bestemmer prisen inn til strømleverandørene. Selskapet framstilles som et nordisk selskap. Igjen en delvis desinformasjon: NordPool har aksjemarjoriteten i Europa, kontorer i 6 europeiske land og betjener et 20-talls nasjoner. Og så har vi i systemet datasenteret El-huv, Statkraft, Nasdaq OMX, NVE, Statnett og kanskje flere enn det.

Strømkrisen i Europa skapes delvis av disse landene selv. Eksportkablene – cirka 16 i tallet – ble etablert i en tid der markedet framsto som mer ryddig og oversiktlig. Nå har vi fått 2 kabler med betydelig kapasitet til England og Tyskland. Store land som Tyskland og England avvikler sine atomkraftverk og andre energibærere uten å ha alternativer. Det er antydet at over 100 TWh allerede er fjernet. Altså en villet og skapt krise. Norske leveranseavtaler har ikke fanget opp at markedet har endret seg dramatisk. Det er et tankekors at vi nå eksporterer den mest forutsigbare stabile kraften mens vi i retur helt tilfeldig får kraft som i stor grad er avhengig av vind.

Ved enhver avtaleinngåelse må begge parter gi og ta. Hvordan har forhandlingsstrategien vært når vi har forhandlet bort norskprodusert strøm til utlandet og med de konsekvenser vi nå ser? Hvordan har en stilt krav om at vårt eget land først skal dekke eget behov – også i år med variabelt tilsig til magasinene? Har Europa noen avtalemal på strøm og som fratar oss råderetten over den råvaren som skulle gi oss konkurransefortrinn i mye av eksporten vår? Har vi noe tidspunkt for når avtalene skal reforhandles for å tilpasses en ny tid? Eller mangler vi reforhandlingsmuligheter? Hva er våre totale forpliktelser? Kan det tenkes at kraftavtaler med utlandet og energilovgivningen i Norge har gått ut på dato og har behov for revideringer?

Nå har Statkraft-sjefen fattet interesse for Nord-Norge: Vi må bygge større overføringskapasitet mellom nord og sør. Det innrømmes at det vil bety høyere strømpriser.

Hvis tiltaket kan bevirke til mer like priser innenlands så er jo det en god tanke. Hvis det fører til at enda mer strøm eksporteres så må tiltaket skrinlegges. Og hvordan vil dette påvirke de andre kablene mellom nordiske land og den reelle utvekslingen vi har hatt der? Kan det bli – som en «kraftkar» uttalte – at Norge kan bli et transittland. for eksport av mer kraft fra nord?

Før vi går videre, må følgende på plass:

  • Reforhandling av gjeldende eksportavtaler. Blir all den betydelige norske energieksporten satt inn i en større sammenheng?

  • De mange milliardene som genereres ekstra til den norske staten må gå til finansiering og støtte for ulike energieffektiviseringer både for husholdninger, bedrifter og landbruk.

  • Konsesjonsvilkårene som er gitt for utbygging av strøm må gjennomgås. Det virker som det er utbyggerne som i alt for stor grad bestemmer når vannmagasinene kan tømmes og ressursene går til utlandet.

  • Den 25.1. gjorde jeg en henvendelse til NVE Midt om hvordan vannmagasinene er behandlet i konsesjonene for vannkraftutbygging – det såkalte Manøvreringsreglementet. Jeg purret den 3.2. og samme kveld fikk jeg melding om at min henvendelse ville «.. bli besvart så snart som mulig.» Fyllingsgraden i vannmagasinene ligger langt under normalen for årstiden, samtidig er det varslet lite tilsig fram mot våren. Det må være noe spinnvilt galt når eksporten fortsetter ufortrødent videre!

  • Balanse i norsk kraftproduksjon og forvaltning av ressursene vil bevirke til stabile, forutsigbare og levelige strømpriser. Et lappverk av statlige tiltak - som vil skape misnøye både på pris og treffsikkerhet - for å dempe de høye prisene, kan umulig være fornuftig i et lengre perspektiv. Staten kan umulig låse seg til en fastprisgaranti.

  • Organiseringen av norsk kraft fra produsent og fram til sluttbruker må kritisk gjennomgås med tanke på forenkling og effektivisering.

  • Med overnevnte punkter i boks, må vi bygge ut ny norsk kraft som sikrer oss i lang tid framover og som gir forutsigbarhet og stabilitet for innenlands videreforedling.

  • Alle punktene har det til felles at de betinger politiske beslutningstakere som har gjennomføringsevne og vilje.

Mangel på fakta, kompleksiteten og kunnskapen om norsk kraftproduksjon hos folk flest ser ut til å være resultat av en bevisst linje, der desinformasjon, halvsannheter og underkommunisering av fakta er en del av spillet. Tilbake sitter mennesker med uforståelige høye strømregninger som forfaller på en bestemt dato. Følelser settes i sving der harme og fortvilelse bevirker til raljering av dem som har skapt og fortsatt vil opprettholde en modell og en organisering som knaker i sammenføyningene.

I omskrevet form kan definisjon av sirkus ha følgende ordlyd gjeldende for kraftbransjen: «Sirkus er en forestilling med klovner, politikere, finansakrobater, kraftlobbyister og sterke internasjonale krefter der øvelsene er innøvd med stor presisjon og der hovedformålet er å berolige landets innbyggere om at høye strømpriser kan forklares med lite nedbør, tomme vannmagasiner og «noe» eksport».

På trøndersk vil vi sagt: D finns ingen rætt måt å gjørrå teng gæhli på. Kraftbransjen er et godt eksempel på det.