Over hele landet, og særlig i byregionene, er allmenne verdier i strandsonen truet. I tettbygde strøk er utbyggingspresset i strandsonen særlig stort. Samtidig er det mange kommuner som jobber for å gjøre tidligere privatisert strandlinje tilgjengelig igjen, fordi tilgangen til sjøen er viktig for trivsel og folkehelse.

Malvik kommune har i løpet av de siste tiårene gjort flere vellykkede grep for at innbyggerne skal kunne nyte kystlinja. Både Malvikstien og Midtsandtangen er eksempel på at områder som tidligere har vært utilgjengelige, nå er blitt tilgengelige, mye brukt og høyt elsket. «Malvik-rivieraen» er blitt et begrep som Malvik kan smykke seg med, og som trekker tilreisende. At Midtsandtangen på gode sommerdager er fylt til randen, skyldes også at dette er det eneste friområdet i sitt slag i hele Trondheimsområdet. Og det illustrerer at slike områder er viktig for folk.

I Norsk lov har strandsonen sterkt vern. Utgangspunktet er at det ikke skal bygges innenfor 100 meter fra vannkanten. Kvalitetene i 100-meterbeltet skal bevares og være tilgjengelig for biologisk mangfold og for mennesker, i dag og i framtida. Når vi bestemmer hvor vi skal bygge, tar vi valg som varer i mange generasjoner. Er et område først utbygget til boligformål vil arealet bli værende bebygd i all overskuelig fremtid. Innenfor arealforvaltning er det få ressurser som er så verdifulle som strandsonen. Bærekraftig arealforvaltning handler om å ta vare på disse knapphetsressursene slik at også framtidige generasjoner kan nyte godt av nærheten til fjord, sjø og vassdrag.

I mange norske tettsteder og byer har historien sørget for at kystlinjen er nedbygget av enten plasskrevende industri, boliger eller infrastruktur. Hommelvik har et sjeldent utgangspunkt, ved at jernbanen og sagbruket har sørget for at strandlinja har vært ubebygd. Mens andre steder strever med å transformere den allerede nedbygde strandlinja si, har Hommelvik mulighet til å starte med blanke ark, beholde og tilgjengeliggjøre det ubebygde landskapet ned mot fjorden, og utvikle et kommunesentrum av de sjeldne i norsk sammenheng. Malvik kommune har heller gjort det motsatte: På langt mindre enn en generasjon er halvparten av strandlinja nedbygd. Hommelvik Sjøside er blitt et kompakt høyhusområde med leiligheter. Med unntak av Malvikstien er det lite på Hommelvik Sjøside som minner om allment tilgjengelig strandsone. Sjøsiden-utbyggingen har også bidratt til å forringe kvalitetene i eksiterende sentrum. Mange av sentrumsfunksjonene er allerede flyttet fra sentrum til Sjøsiden, og sentrum blitt mer spredt og bilbasert.

Om planen for «Hommelvik stasjonsby» blir vedtatt, er det Stasjonsfjæra som står for tur for utbyggerne. Jeg kjenner ikke til andre tettsteder i landet som velger å bygge ned jomfruelig strandlinje i den takta som er foreslått i Hommelvik. Om strandlinja privatiseres vil det også oppstå konflikter om bruk de knappe friområdene som står igjen. Diskusjonene rundt Grillstad marina illustrerer denne problematikken. I planframlegget er det satt av 30 dekar til friområde (20 om du ekskluderer Malvikstien). Hvor mange av disse dekarene er utenfor syn- og hørevidde fra verandaene til de foreslåtte leilighetsbyggene?

Stasjonsfjæra er selve indrefileten når det gjelder areal i Hommelvik; ubebygd, sentrumsnært og med en av Trondheimsregionens beste sandstrender. Det vil være et feiltrinn av Malvik kommune å tillate utbygging av dette området. Et fremtidsrettet valg vil heller være å beholde og utvikle området som friområde. Det er spesielt to grunner til at jeg mener dette.

1. De mest bærekraftige friområdene ligger i gangavstand fra hjemmet

Trussel fra klimaendringene, pandemitid med reiserestriksjoner, og energikrise, gjør at mange nå innser behovet for å leve mer bærekraftig. Den mest bærekraftige måten å bo og leve på, innebærer at vi ikke bør være avhengige av å reise med bil for å komme dit vi skal i hverdagen. Det er selvfølgelig bra at Malvik kommune har gjort strandlinja tilgjengelig på Midtsandtangen. Men det enorme parkeringsarealet på Midtsandtangen, overfylt på gode sommerdager, illustrerer hvorfor slike høykvalitets friluftsområder heller bør legges i gangavstand fra tettbygde strøk. Få steder i Norge har den muligheten som Hommelvik har: Å bevare og utvikle Stasjonsfjæra som en blå-grønn oase i gangavstand til et kompakt og fotgjengervennlig sentrum. Dette ville vært god og bærekraftig stedsutvikling!

2. Sentrum må planlegges for at innbyggerne skal leve gode liv

Friområder i nærmiljøet er også mer verdifulle for innbyggerne i deres hverdagsliv. De fleste opplever perioder av livet der de er mindre mobile. Dette gjelder særlig småbarnsfamilier, og den stadig økende andelen eldre innbyggere. En god sentrumsutvikling bør derfor planlegges slik at innbyggerne kan leve gode liv der de bor. Erkjennelsen av at tilgang til strandlinje er viktig for folkehelsen, gjør at mange kommuner strever med å transformere strandlinje som tidligere er blitt nedbygget. Men når strandlinja først er nedbygget, er det i realiteten svært krevende å gjøre den tilgjengelig igjen. Malvik bør ta lærdom av historien til andre steder, og heller utvikle den sjeldne muligheten som ligger i en ubebygd Stasjonsfjære. Friområdet bør utvikles i tett dialog med sentrumsområdet og innbyggerne i Hommelvik.

Som navnet på planframlegget tilsier, har utbygger planlagt en bybebyggelse. Hommelvik har så vidt jeg vet ingen ambisjon om være by. Tettbygde sjønære leilighetsområder av diskutabel arkitektonisk kvalitet finnes det mange eksempler på i byer og tettsteder i det ganske land. Malvik bør heller tørre å satse på det som gjør Hommelvik unikt, og som skaper stolthet, trivsel og folkehelse blant innbyggerne. Om Hommelvik sentrum hadde fått et friluftsområde av Midtsandtangens kvalitet, hadde dette vært unikt i norsk sammenheng, og eksempel på spennende, fremtidsrettet og bærekraftig sentrumsutvikling. En slik attraktivitetsfaktor ville både det lokale næringslivet og resten av sentrumsutviklingen nytt godt av!

Når Malviks folkevalgte skal behandle planforslaget for Hommelvik stasjonsby tar de et veivalg som vil prege tilgangen til sentrumsnær strandlinje for alle generasjoner etter oss. Isteden bør Stasjonsfjæra få bestå ubebygd, og utvikles som et høykvalitets friluftsområde til beste for både innbyggerne, sentrumsutviklingen, og fremtidige generasjoner.