Politikk kan, metaforisk sett, sies å handle om pust. Mental og fysisk. Politikere og organisasjoners ansvar i et demokrati er å fordele pusterom til innbyggere, og sørge for en noenlunde likelig fordeling av mulighet til å påvirke sin egen hverdag. Uten å oppleve å kunne puste fritt mister vi vitalitet og sunn handlekraft.

Hommelviks sønn Johan Nygaardsvold representerte i sin tid før, under og etter krigen et parti som var særs opptatt av det å omfordele goder og sikre pusterom til de andpustne, til de som slet uten å ha rimelig støtte av fagforeninger og av lokalsamfunnene der de bodde. Et overordnet begrep var samhold, og en lovgivning som begrenset utbytting. En politikk som, for så vidt på ulikt vis, har blitt videreført av AP og partier til venstre for dem, men allikevel med større og større innslag av å måtte gi kapitalmakt økonomiske rammer til å fylle lungene ganske uhemmet. Det gjør den i stand til å rope høyere og lengre enn de fleste.

For å kunne puste rolig må vi ha det noenlunde forutsigbart og trygt rundt oss. Vi er faktisk helt avhengige av å ha tiltro til at de som skal ivareta fysiske og politiske rammer i nærmiljøet vårt er ansvarlige og følger spilleregler vi forstår. Om vi ikke alltid er enige.

I Hommelvik begynner det å bli litt tungt å puste for tiden, i alle fall for svært mange.

Situasjonen er blitt ganske uforståelig!

Jeg siterer fra Bjørg Eigards vektige innlegg i både Malviknytt og Bladet, ett av flere innlegg fra henne og andre i samme kategori. Saklig, kunnskapsrikt og utfordrende.

«Kommunen skriver at grunnlaget for arealdisponeringen skal være en langsiktig tanke om bevaring av de framtidige natur- og energiressursene, herunder nevnes også rekreasjonsområder. Videre skriver kommunen at med utgangspunkt i allerede vedtatte reguleringsplaner, ligger det en boligreserve på ca. 2000 boenheter i kommunen. Med bakgrunn i befolkningsprognosen frem til 2030 skriver kommunen at en allerede har kapasitet til å håndtere en befolkningsøkning godt over befolkningsprognosene. Kommunen konkluderer med at det derfor ikke er behov for å legge til rette for store nye utbyggingsfelt i denne planperioden (frem til 2030). I lys av dette er det betimelig å spørre hvilken verdi vedtak og langsiktige strategier har i Malvik kommune? På tvers av målsettingene i samfunnsdel og kommuneplan ivrer en nå etter å vedta reduksjon av et sentrumsnært rekreasjonsområde for å legge til rette for en boligutbygging som kommunen selv har slått fast at en ikke trenger?

Med bakgrunn i dette vil jeg gjerne også etterlyse et konkret og faglig begrunnet svar fra kommunen på hvilke vurderinger som ligger bak at denne reguleringsplanen ikke faller inn under kriteriene etter forskrift om konsekvensutredning. Så vidt jeg vet er det ikke gjennomført konsekvensutredning for området i arealdel til kommuneplanen. I nåværende reguleringsplan for Moan og Sandfjæra er det heller ikke gjennomført konsekvensutredning. I planforslaget som nå kommer er det lagt til rette for 28.000 m2 BRA ny bebyggelse, der boligbebyggelse utgjør ca. 21.000 m2 BRA av dette. Jeg har fått litt planfaglig hjelp til dette, og kort oppsummert skal en da se til Forskrift om konsekvensutredning, via § 8 og til vedlegg 2. I punkt 10 b) her går det frem at utviklingsprosjekter for by- og tettstedsområder skal konsekvensutredes dersom de kan få vesentlige konsekvenser for miljø eller samfunn. Bevisbyrden ligger på utbygger og kommunen å dokumentere at utbyggingen ikke vil få slike vesentlige konsekvenser.»

Dette klippet oppsummerer mange innlegg både i lokalavis og på Facebook-siden «Bevar Moan og Stasjonsfjæra», og omhandler en etterhvert stor konflikt rundt utbyggingsprosjektet der Hommelvik sperres inne av en vegg av blokker. Slik ser det absolutt ut etter de tegninger som kommunen selv har presentert, og ettergåelsen av dem. Brudd på strandsoneloven er ille nok selv om det er søkt om, men å skape et klima der man taust forbigår godt begrunnete argumenter og dokumentasjon som viser at byggeprosjektet vil kunne ha uoverstigelige ødeleggelser for nærmiljøet, er alvorlig. Påstander om at prosjektet er en gave til naturvernere faller på sin egen urimelighet og kan slå pusten ut av hvem som helst!

Slike påstander skal vel i demokratiets navn ettergåes og begrunnes? Hvor blir det av konsekvensutredningen som har vært etterlyst flere ganger og skapt et folkeopprør med påfølgende nøyaktig 717 underskrifter med krav om å få den gjennomført? Og på lang og sakte utpust spør jeg:

Har kommunestyret virkelig tenkt å stemme over utbyggingsprosjektet «Hommelvik Stasjonsby» i slutten av januar uten at en slik utredning er gjort?

Prosessen rundt denne utbyggingen har pågått i flere år, så hvorfor sånn hast? Hvorfor slik tilsynelatende åndenød? For å holde meg til metaforen jeg har valgt: Hva med å ta noen dype inn- og utpust og bruke tid til å etterkomme et betydelig folkekrav? Samfunnsgeograf Mari Aune publiserte sitt høringssvar til reguleringsplanen for «Hommelvik Stasjonsby»: (Sakset fra «Bevar»-siden på FB)

«Malvikingene bør verne om Malvik-rivieraen, ikke minst i kommunesentrum

Over hele landet, og særlig i byregionene, er allmenne verdier i strandsonen truet. I tettbygde strøk er utbyggingspresset i strandsonen særlig stort. Samtidig er det mange kommuner som jobber for å gjøre tidligere privatisert strandlinje tilgjengelig igjen, fordi tilgangen til sjøen er viktig for trivsel og folkehelse.»

Dette peker fram mot et Norge som, riktignok sakte, er i ferd med å våkne opp etter at utbyggere har fått makt til å bygge ned allemannsområder altfor lenge. Skal Malvik gå motsatte veien inn i fremtiden?

En konsekvensutredning er, etter min og et stort antall innbyggere sin mening, et nødvendig grep som må gjøres før noe annet. Her kommer stadig nye problemstillinger til, som f.eks Fylkets krav om støyskjerm, noe som vil påvirke prosjektets karakter betydelig og nulle ut påstanden om siktlinjer.

Sitat fra Fylkeskommunens uttalelse til offentlig ettersyn av reguleringsplan for Hommelvik Stasjonsby Malvik kommune:

«Utbyggingen som fysisk barriere. Støyskjermen som ifølge planens bestemmelser er nødvendig, er ikke illustrert. Den er heller ikke vist i plankart. Støyskjerm vil forsterke utbyggingens virkning som en barriere/vegg mellom eksisterende Hommelvik og sjøen, det er derfor viktig at den visualiseres og er en del av det materialet vi nå skal ta stilling til.»

Det følger en illustrasjon med som viser akkurat det beskrevne, en vegg. Også her har vi et tema for videre konsekvensutredning med støtte i forskriften. Og ikke minst er Silje Ohren Strands høringsinnspill til kommunen, på vegne av aksjonsgruppen «Bevar Moan og Stasjonsfjæra», fullt av spørsmål og påpekninger av inkonsekvens mellom kommentarer i utbyggers eget ROS-skjema av 11.03.22 og slutninger,  men det er for omfattende å gå inn på her. Jeg lurer på om den blir lest eller referert til i videre beslutningsprosess, men jeg velger å tro det selv om jeg faktisk kjenner på en litt engstelig kortpustethet rundt temaet!

Ved å gjennomføre en nødvendig konsekvensutredning nå, vel og merke fra uhildet part, slipper vi kanskje flere insinuasjoner om ureint trav fra utbygger og hans meningsfeller? Og ikke minst blir det viktig å slippe ytterligere splittelser i lokalsamfunnet og skape rein luft!

Stopp tausheten, glem demokratisk sentralisme, pust og tenk og del mer av gjennomtenkte begrunnelser, ikke idylliske påstander! Så slipper vi 717 personer og flere å holde pusten i uro for at natur- og folkehelseressurser går tapt uten en skikkelig kvalifisert ekstrarunde med refleksjon og hos våre politikere i forkant.

Se for dere veggen mot Leksvikfjell! Dette er et verdivalg med konsekvenser for all framtid.