Fornavnet hans, Aslan, betyr «løve», og som en løve har han kjempet seg fram gjennom mange land før han havnet i Hommelvik, hvor han nå bor.

Jeg ble kjent med Aslan allerede for et par år siden, etter at han begynte å jobbe på Pæra, kafeen på Midtsandtangen. På brystet hadde han et skilt, hvor det sto «Snakk med meg. Jeg prøver å lære norsk.» Siden da har vi hatt både mange, lange og hyggelige samtaler. Og norskkunnskapene hans blir stadig bedre.

Forlot Syria

Aslan kommer opprinnelig fra Aleppo i Syria, hvor han hadde foreldre og seks søstre.

- Hvorfor ville du forlate Aleppo, Aslan?

- Sånn som situasjonen var blitt følte jeg at jeg ikke kunne fortsette å være der. Jeg hadde mistet alt; foreldre, slektninger, venner, naboer. Titusenvis av Aleppos innbyggere var døde; enten skutt, eller bombet fra fly. Jeg har mine seks søstre i Syria og Tyrkia, to av dem er fortsatt i Aleppo.

Aslan flyktet alene, som den siste fra sin familie.

- På grunn av dårlig internett har jeg lite kontakt med de i Syria, men jeg håper de har det bra, sier han stille.

Marerittene forfølger ham

Aslan røper at han så godt som hver eneste natt har mareritt.

- Det er vanskelig å glemme det jeg har opplevd. Jeg greier ikke å slutte å tenke på det jeg har vært gjennom. De vonde opp-levelsene er ikke så lette å legge bak seg.

- Jeg delvis gikk, delvis satt på med en lastebil fra Aleppo til grensa mellom Syria og Tyrkia. Fra Tyrkia til Hellas fikk jeg være med en bitteliten båt sammen med omtrent 40 andre flyktninger. Det var både vanskelig og farlig, men det gikk heldigvis bra, forteller han.

I fem måneder oppholdt han seg i Hellas. Han forsøkte på forskjellig vis å komme seg derfra og videre oppover i Europa. Han prøvde å få bli med forskjellige fly – til hvor som helst, eller med båt til Italia, eller å ta seg fram til fots videre til Serbia.

Gikk alene

- Jeg gikk og gikk og gikk, alltid alene, gjerne så langt som tre dagsmarsjer. Mitt eneste mål var å komme meg lengst mulig vekk fra Syria, men hver gang ble jeg innhentet av politiet og brakt tilbake til den greske grensa.

- Ga du aldri opp?

- Jo, mange ganger, men jeg begynte hver gang på igjen, til tross for at jeg flere ganger både ble slått og mishandlet. Jeg støtte på mange brutale polititjenestemenn.

Med lastebil

Etter fire-fem måneder fikk han sitte på med en lastebil gjennom Hellas.

- Vi var mange flyktninger inne i den store bilen, hvor mange vet jeg ikke.

- Jeg måtte betale 5-6.000 euro for å få bli med. Turen kostet meg alle sparepengene mine.

- Sjåføren stoppet ofte, men bare nattestid, og bare for toalettbesøk og for å spise. Vi visste ikke om det var på grensa eller et annet sted. Det var skremmende, men det var min eneste mulighet.

Hans eneste sjanse

- Var du ikke redd?

Han ler.

-  Selvfølgelig, men det var min eneste sjanse.

- Jeg har flere ganger angret på at jeg forlot Syria, men det var håpløst å være der. Tyrkia er litt bedre enn Syria. Familien min visste at jeg dro, og de var selvfølgelig redde for meg. Vi hadde imidlertid lite kontakt mens jeg var underveis. Det var for vanskelig. Vi har litt kontakt nå, men internettet er dårlig der.

Til Norge

I 2015 kom han til Norge – «The end of the world», kaller han det. Først til Hønefoss, hvor han oppholdt seg i 5-6 måneder. Deretter bodde han tre måneder i Meråker, før han til slutt havnet her i Malvik.

- Hva er ditt inntrykk av Norge?

- Norge er et fint land, og det er mange hyggelige nordmenn, men rasismen øker dessverre. Jeg har opplevd alt for mye rasisme, både mens jeg jobbet på Pæra, og ellers, for eksempel på bussen. Jeg føler meg ofte ensom, men det er vanskelig å knytte nye bekjentskaper, synes Aslan. Han nevner at han fortsatt går på norskkurs, hos Voksenopplæringen på Lademoen.

- Det er ikke så mange som snakker med meg. De som gjør det spør gjerne hvor jeg kommer fra, hvor lenge jeg har vært her, hvorfor jeg kom hit, og når jeg skal reise tilbake igjen. De liker kanskje ikke at jeg er her.

Asylpolitikken

- Tror du at du kan bli kastet ut av Norge?

Han trekker litt oppgitt på skuldrene.

- Regjeringen lager stadig nye regler, som til slutt gjør det helt umulig for oss, og rasismen øker, så jeg vet ikke.

- Jeg prøver å få en jobb, men det er vanskelig. I Syria var jeg tekstildesigner, med ti års erfaring fra en stor fabrikk, hvor jeg designet møbel- og gardinstoffer.

- På grunn av stadig nye regler og usikkerhet med tanke på å få statsborgerskap, kan jeg ikke starte på noe her, som for eksempel eget firma, eller stifte familie, kort sagt et nytt liv, så jeg er ofte deprimert.

- Er det noe du hadde ønsket annerledes?

- Å ja, det er mye. Jeg hadde ønsket meg en familie, en ny verden, en annen politikk.

Serverer syrisk mat

Aslan insisterer på at jeg skal spise lunsj med ham. Han liker å lage mat, og setter i gang med å lage kebab med aubergine og tomater. Det lukter godt. Han legger fram gaffel og kniv – for syns skyld. Han gir meg et flatt, syrisk brød, og viser meg hvordan jeg skal rive av et stykke av brødleiven og forsyne meg av maten med dette i fingrene, i stedet for å bruke kniv og gaffel. Maten smaker nydelig.

Verden ødelegges

- Vi ødelegger verden! Se bare på hva som skjer med været over hele verden! Vi bruker forferdelig mye penger på våpen, og på å krige. Det hadde vært mye bedre å bruke disse pengene til å gjøre verden til et bedre sted, i stedet for å krige og slåss.