Tina Venn Krogstad (29) fra Mostadmark gikk ut på Facebook og fortalte at hun sliter med angst.
– Jeg pleide å sammenligne meg med «Solan» i Flåklypa. Glad og livlig, høyt og lavt. Jeg skjønte det heller ikke selv at det var angst, da jeg ble syk for to år siden. Men det var lite igjen av den selvsikre typen jeg var. Jeg som en gang kunne reist jorda rundt alene, kunne ikke engang være hjemme i Mostadmarka – det var jo så langt fra sykehuset, forteller Tina.
Raste ned 16 kilo
Det synes ikke utenpå, men Tina forteller at hun har en urolig følelse i kroppen, der vi sitter på kafé Perla i Malvik Senter. Angsten er der og har fortsatt lyst til å bestemme.
Hun skal bare ha et glass med Cola. Matlysten går litt opp og ned, men hun har tatt igjen de 16 kiloene hun raste ned da hun ble dårlig.
– For ett år siden hadde jeg ikke vært her, det er bra sikkert. Å gå på kjøpesenter var noe av det skumleste, sier Tina.
Kroppen sa stopp
Smellen kom 20. april i 2016. Tina husker dagen veldig godt.
Hun er ambulanselærling i Nord-Trøndelag og har vært på døgnvakt.
– Vi har kjørt hele natta, men jeg vil av sted og trene før jeg går hjem for å sove. Det gjør jeg ofte. Da jeg kom hjem sa det bare stopp. Jeg kastet opp. Følte meg svimmel og uvel. Etter kontaktmøte med Ida (10), der læreren lurte på om jeg ikke var helt bra, snakket jeg med tanta mi. Hun sa at det var et angstanfall jeg hadde. Det trodde jeg ikke noe på.
Tina tenkte at hun bare måtte gå og legge seg, så kom det til å være borte neste morgen. Men hun våknet neste dag med den samme følelsen.
– Påfølgende helg skulle vi på utstilling, den helgen ble vi Norsk utstillings champion med den ene chow chow-tispa vår. Det var masse å glede seg over, men tomhetsfølelsen var der fortsatt. Da fant jeg ut at jeg kanskje skulle gå til legen. Bestilte time for magevondt, siden jeg har irritabel tarm-syndrom. Hadde ikke lyst å si hva som egentlig plaget meg, husker hun.
Ville være best
– Legen sa at jeg var klassisk utbrent. Og det stemte nok. Jeg har jo flink pike-syndromet. I ambulansefaget var det bare så vidt at en femmer var godt nok. Jeg skulle være med på alt, prestere, både på skolen, og på jobb. Hjemme ville jeg være verdens beste mamma, forteller Tina. Hun trente fem-seks ganger i uka, tok timer med PT (personlig trener) og prioriterte å være sosial med venner og trening framfor søvn etter nattevakt. På toppen av det hele jobbet hun ekstra som vekter og hadde valpekull.
– Vennene mine sa det – Tina, du blir ikke klar? Men jeg svarte bare at det er prioritering. Sannheten var at jeg følte meg ofte sliten og trøtt.
Tina fulgte en treningsblogg, en interiørblogg, matblogg og mammablogg. Ville gjerne gjøre det beste ut av alt hun drev.
– Det er ei felle vi går i, at vi glemmer at hun som lager den treningsbloggen vier hele livet sitt til bloggen. Selv tror du at du kan oppnå det samme som i fem ulike blogger. Nå er jeg mer avslappet til sosiale medier. Tenker når jeg ser en fin interiørblogg, at det var fint – det hadde vært kult å ha det sånn. Men det er fint å ha det sånn som jeg har det også.
Bevimte på jobb
Legene ville sykemelde, men det sa Tina plent nei til. Hun trengte bare å prate med noen som forsto hvordan hun følte det.
– Så kom det ei vakt der jeg plutselig merket at jeg satt og håpte at alarmen ikke måtte gå av. «Da klarer jeg ikke å være med ut». Det var et kjempenederlag, å ikke fungere på jobb. Da tok jeg imot sykmelding. Legen ga meg medisin, og etter 14 dager følte jeg meg mye bedre. Jeg gikk rett ut i en jobbhelg, og natt til mandag besvimte jeg da vi var ute på tur.
Etter det slo angsten ut i full blomst, forteller Tina.
Hun ble livredd for å besvime igjen. Fikk for seg at hjertet kunne stanse når som helst. Det ble det store angstmomentet og starten på langvarig sykmelding. Lærlingekontrakten måtte hun si fra seg.
Redd for hjertet
– Jeg har vært og tatt over 40 EKG på St. Olavs Hospital bare for å høre at alt er helt i orden. En gang dag troppet jeg opp hos fastlegen uten time for å be om innleggelse, for å få hjelp. Leget fikk meg inn akutt på Østmarka, over natta. Jeg var så redd.
På Østmarka fikk Tina beskjed om at hun var velkommen tilbake om hun ønsket, og det føltes bra. Det ble flere kortere og lengre opphold der. Hun hadde også en innleggelse på DPS, Distriktspsykiatrisk sykehus i Stjørdal med behandlingsopplegg for angsten. Hjemme måtte hun ha folk sammen med seg hele tida.
– Livet mitt ble på kort tid veldig innskrenket. Jula kom og jeg gruet meg til å kjøpe julegaver. Jeg kunne ikke gå noen steder. Ble veldig oppatt av om folk omkring meg kunne hjerte-lungeredning og sånt, forteller Tina.
– Med angst kommer gjerne også depresjon. På det mørkeste fikk jeg tanker om at jeg ikke orket dette livet mer, legger hun til.
Hard jobbing
Vendepunktet kom under et opphold på Østmarka, forteller Tina.
– Jeg fikk beskjed om at jeg måtte dra hjem fordi noen andre trengte plassen. «Nå vil ikke engang de hjelpe meg», tenkte jeg. «Nå må jeg bare ta tak selv».
– Hvordan begynte ting å gå bedre?
– Selv om gåturer var tøft å få gjennomført på grunn av angst, så begynte jeg å gå. Når du går så skjer det noe positivt. Bare det med å få dagslys. Fokusere på noe annet. Mor gikk med meg til å begynne med, hun har vært min bauta, og far ble også med på turer. Jim Rune, mannen min har vært en enorm støtte, men han måtte jo på jobb.
Hun trosset frykten for å besvime og dø alene et eller annet sted på veien innover Venna og klarte etter hvert å gå turer på egen hånd. Tvang seg selv på kjøpesenteret, øvde på mindfulness (oppmerksomt nærvær) – begynte å gjøre det hun hadde lært under behandling.
– Jeg føler meg mye bedre nå enn for et år siden, men har fortsatt perioder der jeg må jobbe med angsten. Selvtilliten ble helt knekt. Etter noe sånt må du finne ut på nytt hvem du er, sier Tina, som ikke har bestemt seg for om hun skal fortsette i ambulanseyrket. Hun føler det er viktig å leve regelmessig med hensyn til mat og søvn.
– Vennekretsen har gått fra enorm til et knippe som er der for meg og støtter meg. At noen har trukket seg vekk, at vi har mistet kontakt, betyr ikke at de ikke liker meg. Jeg er ikke med på så mye lenger heller, så det er naturlig, sier Tina som fortsatt sprudler sammen med venner.
Tror på åpenhet
Hun nølte lenge før hun skrev innlegget på Facebook, forteller hun.
– Jeg var klar til å trekke innlegget hvis responsen ikke ble som forventet. Men det kom bare positive kommentarer, og veldig mange henvendelser på melding og telefon også. Jeg visste ikke at det var så mange. De har virkelig min respekt. Den som er psykisk syk er kanskje noen av de sterkeste folkene jeg ser. Det er ingen sak å ha en brukket fot. Den reparerer seg selv. For den som sliter psykisk er det beinhard jobbing. Det jeg har lyst til å vise er at det går faktisk an å snu det selv om det er mørkt! Ta imot hjelp, i hvertfall ikke føl at du er til bry, sier Tina Venn Krogstad.