Svetten pipler i panna på Kenneth. Han er midt i ei treningsøkt på Spenst i Stjørdal. Her har han trent siden 2004, og i et liv med store opp og nedturer har treningen vært, og blitt, helt avgjørende for livskvaliteten. Han har levd med kreft siden den første operasjonen som åtteåring. Da fjernet han en stor svulst i halsen med påfølgende runder med cellegift og stråling.

Fire år etter fikk han påvist beinkreft, hvor kirurgene utførte rotasjonsplastikk. Halve foten ble tatt bort og ankelen ble hans nye kne. Her ble det nye runder med cellegift og stråling. I 2008, åtte år senere fikk han tilbakefall, hvor det ble påvist svulst i venstre lunge. Under operasjonen var det tegn på at svulsten var større og kirurgen besluttet til å fjerne hele lungen.

Selvironi

Det er ikke en 30 åring med tungsinn som løfter vektene på treningsstudioet. Smilet ligger alltid på lur og samfunnsengasjementet brenner i kroppen. Selvironien dukker også opp i de fleste samtalene.

Flere ganger i uka tar Kenneth turen til Spenst for å trene. I tillegg kommer alle treningsøktene hjemme og turene i skog og mark. Foto: Richard Bakken

– Folk skulle ha fulgt meg og mine nærmeste ei helg og hørt selvironien sammen med den svarte humoren vi har. Det er en del av overlevelsesinstinktet som kommer fram etter det vi har opplevd, sier Kenneth og humrer lunt.

For tida er han kontorfaglæring ved Nortura på Sveberg. Et stort skritt i riktig retning for Kenneth.

– Jeg skulle vært ferdig med utdannelsen for lenge siden, men ting har skjedd og jeg har bare tatt ting når jeg har fått det til. Først startet jeg på media og kommunikasjon, men på grunn av helsa så gikk ikke det. I 2007 startet jeg på salg og samferdsel ved Ole Vig vgs., men jeg ble dårlig i 2008 og måtte hoppe av. Men jeg har klart det, men det var mange opp og nedturer på grunn av helsa, før jeg var ferdig med skolen. Å stå som 27-åring og være ferdig med videregående, ga meg en stor mestringsfølelse, sier Kenneth som er glad for lærlingplassen på Nortura.

– Jeg jobber ikke fulltid. Dermed blir lærlingtida litt lengre. Det er slik at handikapforbundets statistikk viser at sjansen for å få jobb, øker med 80–90 prosent, hvis man har noe å vise til. Man må jo sette seg i stolen til arbeidsgiver også. Det er klart at personer med redusert arbeidsevne, og hvis den er redusert på grunn av helsa, så er det betraktelig enklere å ansette personer som er mer stabile, sier Kenneth.

– Du har det bra?

–Ja, kan ikke si noe annet.

I startgropa

– Du er ikke vant at det er så veldig bra heller?

– Nei, det er en annen virkelighet enn normalt. Litt annerledes. På en måte er det nå, som snart 30-åring, at livet mitt har startet. Nå har jeg både tid og helse. Jeg har fått muligheten til å leve livet slik som det skal leves, sier Kenneth og legger til at han har opplevd ting som han ikke unner noen.

– Du er ganske sprek?

– Ja, jeg kom til et punkt, før jeg ble dårlig i 2008, der jeg fant ut at jeg ville leve livet. Jeg fant ut at parallelt med skole, at dette med trening var bra. Før jeg mistet foten var jeg med og spilte fotball og sånne ting, men jeg var ikke så opptatt av trening. Jeg ble med treningsgruppa Sjukt sprek til Kreftforeningen i Trondheim. Der fikk jeg innblikk i en helt annen måte å trene. Nå har jeg har funnet min måte å trene, som passer mine forutsetninger best mulig. Spesielt med tanke på den amputerte foten, og ei manglende lunge, sier Kenneth.

– Har du plakat av Arnold Schwarzenegger på rommet?

–  Nei, absolutt ikke. Før så var jeg veldig typisk mann i treningsstudioet. Det var ikke så mange tanker bak det jeg gjorde. Jeg løftet tyngst og mest mulig. Dermed ble jeg såpass tung i kroppen at jeg fikk problem med kneet i den friske foten. Da begynte jeg å komme inn på funksjonell trening. I den tida fikk jeg også en ordentlig protese som fungere bra. Fysikken har etter dette gått helt igjennom taket. I 2013 begynte jeg å reise til Bergen og fikk en ordentlig proteser. Fysikken har etter dette gått helt igjennom taket. Før dette hadde jeg nok med å gå en kilometer på asfalt. I dag går jeg turer på ti kilometer ute i marka.

– Hvor går du ?

– Jeg er jo litt skogens kongle. Vi har mye skog å ta av her i Mostadmarka og turløypa Vennafjellet Opp brukes mye.

Psykisk h

Foto: Richard bakken

jelp

– Hva er målet med treningen?

– Jeg har erfart at treningen gjør meg mer robust i forhold til sykdom og det meste. Det har jo vært noen nedturer, men trening gjør meg mer psykisk robust.

– Hva har vært verst?

–Når man har vært dårlig gjentatte ganger, så bringer det med seg både tanker og frykt. Det handler om å finne måter å takle frykten og leve med den. Men det man har opplevd, forsvinner ikke.

– Hvordan har omgivelsene reagert?

– Det har vært utfordrende for dem også. Folk har spurt meg om hva jeg tenkte da jeg fikk beskjed om å amputere foten. Men det var ikke noe valg. Jeg måtte gjøre det for å leve videre.

– Har du frykt for å få kreft igjen?

– Ja, selvfølgelig. Hvem frykter ikke å få kreft. Det er en veldig vanlig sykdom og jeg tenker selvfølgelig på at jeg kan få kreft igjen. Men for min del handler det om å leve. Oppleve og bidra. Tankene er der, og jeg tror at de vil bestandig være der. Men fokuset er på hva jeg vil gjøre. Jeg vil prøve å jobbe mest mulig, trene og finne noen å dele livet med.

– Du er litt sta?

– Ja, en egenpåle. Det var en som sa til meg at: Du er så TVERR at du kunne vært direktør på Tverrås, sier Kenneth og humrer godt.

Kjærlighet

Kenneth forteller at han trener to ganger i uka på Spenst og har hyppige økter hjemme.

– Heldigvis endrer sivilstanden, men det har gått utover tida til trening. Nettdating er populært i dag og jeg fikk veldig god tone med ei dame. Vi var glade i å være ute i friluft begge to. Ikke noen typiske kafé- og restaurantmennesker noen av oss og vi avtalte å møtes på Midtsandtangen. Ingrid er også glad i å gå turer og da spørs det hva man vil med livet sitt. Ser man på toppidrettsutøvere så må de være egoister. Jeg blir aldri det på grunn av mine forutsetninger, men er avhengig av trening for å ha en god fysikk. Mest mulig optimal fysikk i forhold til forutsetningene mine er veldig viktig for å kunne fungere best mulig i hverdagen, sier Kenneth og legger til at når han ikke er singel lengre og har han heldigvis andre å prioritere enn bare seg selv.

– Har dere blitt samboere?

– Det ser jeg frem til.

Han bygde hus i 2011 i Mostadmark.

–Jeg hadde valget mellom å sette opp hus eller flytte inn i en leilighet. Skulle jeg bo i leilighet måtte jeg flyttet ned til Vikhammer eller Hommelvik. Med mine utfordringer måtte jeg se hvor jeg hadde omgangskretsen og ikke minst nærhet av familie og venner. Man kan si hva man vil om Mostadmark, men å finne en slik rolig og landlig plass som ligger tjuefem minutter fra Værens og 35–40 minutter fra Trondheim sentrum er unikt, sier han.

– Du er kjent for ditt engasjement?

–Jeg brenner for Mostadmark og er samfunnsengasjert så det monner. Men det politiske spillet er ikke noe for meg. Jeg vil gjerne målbære meninger. Skal selvfølgelig bruke god norsk folkeskikk, men være lov til å si sin mening uten å gå rundt grøten femten ganger. Per i dag er det ikke slik i politikken i Malvik. Men jeg er nylig gjenvalgt som leder i ungdomslaget. Jeg tror det er det 9. året på rad.

– Er du ungdom du da?

– Nei, absolutt ikke. Men det er ikke så mange av oss her i Mostadmark.

– Du høres ikke så en bitter mann?

– Nei, hvorfor skal jeg være det. En person sa til meg at vi alle kan komme til et punkt hvor man er bitter, men hvem ødelegger man for da? Det er bare for seg selv. Det er mye jeg gjerne ville ha gjort, men det kan jeg ikke gjøre noe med, sier Kenneth Aas.

Kenneth Aas gir alt på trening. Treningen har blitt en viktig del av hverdagen for den positive mostingen. Foto: Richard bakken