Eldstesønnen Rolf Christopher som da var 25 år, var blant de første som ble drept. Lillebroren Sebastian (14) løp for livet og kom seg ombord på båten Reiulf mens skuddene haglet rundt ham.
For foreldre er det å miste et barn det verste som kan skje. Smerte, sorg og følelsen av urettferdighet og meningsløshet er noe man er tvunget til å lære seg og leve med. Noen takler det på et vis, andre sliter mer. For dem som mistet sine kjære 22. juli i 2011, vil de for evig tid bli minnet om tragedien.
9. mars ble Erik Poppes film «Utøya 22. juli» vist frem for første gang på norske kinoer. Mange hyller filmen som et viktig vitnesbyrd om de ufattelige terrorhandlingene denne dagen. Andre mener den kom i tidligste laget.
– For oss som er berørt kommer filmen kanskje alltid for tidlig. Når det er sagt, så har jeg tro på at et kunstuttrykk som film kan formidle en sånn katastrofe på en slik måte at det er mulig å ta innover seg terrorens grusomheter. Samtidig er det for meg vanskelig å vurdere om den kom for tidlig, i forhold til dem som står utenfor. Vi lever i et demokrati, og vi må tåle, selv om vi ikke tåler det, sier Randi Johansen Perreau.
Troverdig film
Lavmelt prat, kaffe i koppene og et vanskelig tema er situasjonen i stua på et av de første husene som ble satt opp i Hommelvik etter andre verdenskrig. Et lite steinkast unna hjemmet ligger kirkegården, hvor Rolf Christopher hviler.
For mor vil tapet av sønnen alltid være smertefullt å snakke om. Underveis kommer det spørsmål hun ikke vil berøre, men hun svarer ellers fyldig og poengtert på ulike temaer samtalen svinger innom.
– Vi var på en forhåndsvisning av filmen halvannen måned før den ble sluppet, men jeg vurderte til siste minutt om jeg skulle se den. Filmen er tøff, og det er en direkte film om opplevelsen til de som sto midt i det. Regissør Poppe har klart å fortelle historien uten å sette fokus på gjerningsmannen. I stedet er det det personlige, lyden av våpnene, frykten og lidelsene han har fått frem på en veldig intens og troverdig måte. Du forstår frykten. Det var en svært sterk film, men samtidig er han ydmyk i sin fremstilling. Poppe tramper ikke inn, sier hun.
Likevel mener hun at Poppe kunne fokusert mer på at terrorhandlingen var politisk motivert.
– Jeg synes filmen glipper på ett punkt. Den får ikke frem godt nok at det var et angrep på en politisk ungdomsleir. Hvis filmen skulle være et innlegg om terror for å skape en bevissthet, så lyktes den ikke. Skildringene av lidelsene og de mellommenneskelige forholdene, uten å bruke store bokstaver, er derimot fullklaff. Filmen er vakker i så måte, sier Johansen Perreau.
Viktig film
Mange kvier seg for å gå på kino og oppleve det groteske som skjedde på Utøya 22. juli 2011. Johansen Perreau mener filmen har en misjon som en døråpner og en informasjonskanal for å forstå andre menneskers traumer.
– På en måte bør mange gå å se den, fordi den gir oss en tankevekker hvordan det er for våre nye landsmenn som har flyktet fra krigsområder. Man lukker øynene med det samme man velger filmen bort, og det er den største feilen vi gjør. Ved å ta innover seg at noe er så alvorlig og grotesk, kan man kanskje lære å bli mer ydmyk og forstå andre menneskers tragedier. Derfor er det en viktig film å se, sier hun.
Johansen Perreau skjønner likevel hvorfor folk vegrer seg.
– Men hvis vi skygger unna blir vi også tabloide og velger enkleste utvei, men jeg forstår hvorfor. Filmen er intens, den varer like lenge som hele skytedramaet på Utøya varte, og du ser og opplever løpingen, redselen og ungdommene som finner andre som er skutt.
Regissøren valgte å vinkle hendelsene på filmen rundt et søskenpar som oppholdt seg samtidig på Utøya.
– Vi var fem familier i samme situasjon, hvor den ene ble drept og den andre overlevde. Poppe valgte å fokusere på denne spesielle situasjonen. Et virkemiddel som forteller noe om en sterk kontrast i livet. Det gir oss noen tankevekkere i ettertid. Han kunne valgt et kjærestepar eller en vennerelasjon, sier Johansen Perreau.
Var i Oslo
22. juli 2011 hadde hun og ektemannen Claude akkurat ankommet hennes søster i Oslo da de fikk beskjed om at regjeringskvartalet var utsatt for et bombeangrep. Senere fikk de vite at Rolf Christopher var blant de første som ble drept, trolig fordi han og en kompis ville forsøke å stoppe gjerningsmannen.
– Sebastian klarte å løpe rundt på øya og gjemme seg, og senere komme seg videre. Han så gjerningsmannen undervis, men kom seg til kaia og var med på å ro båten Reiulf over til landssiden. De ble skutt etter, og 12 eller 14 skytehull ble etterpå oppdaget i båten. Det var ren lykke at ingen ble skadd. I tillegg rodde ungdommene tilbake og plukket opp noen av dem som svømte, med store fare for eget liv, mens politiet sto på landsiden. Ungdommene utførte en stor bragd.
Rettssaken
Året etter satt mor og sønn på tilhørerbenken da rettsaken ble gjennomført.
- Claude klarte det ikke, det ble for tøft for ham. Og det var tøft å se en person som har gjort så stor skade i vårt liv. Han har tatt fra oss det viktigste vi har. For meg var det viktig å være til stede, for å vise at vi ikke viker unna grusomhetene. Da ville gjerningsmannen fått enda mer. Han og dem som støtter hans gjerninger hadde tatt for mye allerede. Samtidig var det maktpåliggende å være til stede for Sebastian. Å stå der for ham var like viktig.
Snart syv år er gått. Familien Johansen Perreau blir ofte minnet om tragedien via media.
– Vi klarer oss, det er vi nødt til å gjøre. Sebastian greier seg godt, og det er det viktigste, selv om han sliter like mye som de andre som var på Utøya. Han har jobbet intenst med å komme dit han er i dag.
Mange som overlevde terrorhandlingene har slitt med skyldfølelser.
– Alle som var der har kjent på en ubegrunnet skyld for at de overlevde. Da jeg besøkte Utøya under den nasjonale minnemarkeringen en måneds tid etterpå etter terrorangrepet, la jeg ned blomster både på det stedet Rolf Christopher ble drept men også der hvor Sebastian kom seg unna. Vi ville vise at han er like mye verdt som broren.